MOBILTELEFONEN: Menneskets beste venn. Eller? FOTO: Privat
MOBILTELEFONEN: Menneskets beste venn. Eller? FOTO: Privat Vis mer

«Jeg lider av pålogget-syndromet»

Det har gått for langt når «aktiv nå» anses som eneste livstegn.

Da jeg var 10 år lekte jeg restaurant i hagen hjemme, med lillesøsteren min Mathilde. Pinner var pølser og steiner var kjøttboller. Vi rakk akkurat å vokse opp uten sosiale medier.

Jeg fikk min første mobil i april 2006. Det var en Sony Ericson W600. Den var oransje og dritrå. Skjermen skjøv jeg opp med tommelen fra siden. Kulest i klasse var jeg, helt til Simen fikk lik. Selv om jeg ikke merket det så godt da, for en mobil i 2006 ble mest brukt til å ringe mamma for å spørre om jeg kunne spise nudler etter skolen, var det nok allerede da «pålogget-syndromet» begynte å sette spor. Selvfølgelig i mye mindre grad, for ark i postmappen med viktige og uviktige beskjeder og informasjon, hadde jeg alltid.

I dag er jeg 23 år og kan uten en time hos fastlegen, med sikkerhet si at jeg lider av «pålogget-syndromet». Med teknologi som gir oss uendelig tilgang til informasjon og sosiale medier er det ikke så rart at mobiltelefonen limes fast i hånden. Det er tross alt den lille datamaskinen som gir oss alt fra middagsoppskrifter til veibeskrivelser. De fleste av oss har vel sluttet å slå opp i mormors gamle kokebok. For ikke å snakke om alle beskjeder og avtaler. Jeg kan for eksempel drite i å henge med i forelesning om jeg ikke har sjekket studentmailen min.

Etter utallige timer med Carrie og jentene fra Sex and the city på skjermen, har jeg lært meg at det ordner seg for de aller fleste uansett. For selv Miranda med katt og snekkerbukser fikk orden på livet. Så hvor ille kan det gå, om jeg ikke henger med i alle svinger, hele tiden?

Jeg våknet en morgen og bestemte meg for at det var dagen for å gå offline. Jeg sjekket det jeg trengte for å tilfredsstille behovet for å være «sosial». Så logget jeg av. For min del er det på Snapchat kommunikasjon med venner skjer. Familie, og spesielt mamma, sender melding eller ringer. Først en gang, og så helt til hun til slutt faktisk må vurdere å melde meg savnet. Ja, det har skjedd. Jeg var verken full i en busk eller bortført, jeg hadde bare mobilen på lydløs.

Hva er egentlig det verste som kan skje? At jeg ikke får sett avokadotoast-frokosten til venninna mi, IDET hun spiser den? Jeg har ikke råd til å lage det uansett. Det kan jo hende jeg ikke ser meldingen fra en annen venninne som svetter i hjel på T-banen fordi ingen har lukket opp vinduene. I verste fall kan jeg gå glipp av Fotballfrues første av litt for mange «jeg er ferdigtrent og superfornøyd med egen innsats» post på Instagram, før jeg selv i det hele tatt har vurdert å stå opp.

Etter fire timer «offline» fikk jeg en melding: Lever du? «Ja?», svart jeg. «Så bra, jeg begynte å bli bekymra. Du svarte ikke på snappen jeg sendte». Herregud tenkte jeg, har vi virkelig kommet dit hvor «aktiv for fire timer siden» betyr at jeg er død, og ikke at jeg bare har tatt en velfortjent pause fra galskapen?

Face it, teknologi, sosiale medier og tapet av fasttelefonen har forvandlet oss til roboter med en «on and off» knapp. Nei vent, det er jo faktisk ikke akseptert at mobilen er tom for strøm heller. Prøv å gå offline, det er utrolig mye vakkert der ute som faktisk ER der rett foran deg. Vi må gi hverandre, ikke minst oss selv, litt slækk.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: