Meninger

- Jeg mistet meg selv på veien

Anette (24) ble besatt av å prestere. Tilslutt følte hun at hun ikke mestret livet lenger. Her er hennes beskjed til alle dere som sliter med det samme!

MISTE SEG SELV: Jaget etter å prestere og være perfekt har aldri vært større enn det er i dag. I ukens "Helt Ærlig" deler KK.no-spaltist Anette (24) sin historie, og forteller hvordan dette jaget førte til at hun var nær ved å "miste seg selv".  Foto: Shutterstock / jaboo2foto
MISTE SEG SELV: Jaget etter å prestere og være perfekt har aldri vært større enn det er i dag. I ukens "Helt Ærlig" deler KK.no-spaltist Anette (24) sin historie, og forteller hvordan dette jaget førte til at hun var nær ved å "miste seg selv". Foto: Shutterstock / jaboo2foto Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Til deg som kjemper med livet: Dette er ikke en av de (litt småirriterende) «Hei, se på meg, jeg har kjempet meg gjennom depresjon og vunnet. Det blir bedre – stol på meg»-tekstene. Du skal vite at jeg står her sammen med deg. Skulder mot skulder. Og jeg vet hvor ufattelig vanskelig og uutholdelig vondt det er. Jeg vet at du er sliten. Jeg vet at alt kjennes tungt. Jeg vet at du aller helst vil slippe. Jeg kjenner det på kroppen, hver dag

Men vi er her i det minste sammen. Vi holder ut. Og jeg håper de har rett, når de sier det er verdt det. For din skyld. Og for min. Det må bli bedre. Det må bare det. 

På et eller annet tidspunkt begynte jeg å føle på at jeg ikke mestret livet; At jeg hele tiden måtte jobbe litt hardere og være litt flinkere. At jeg aldri nådde helt opp. Kanskje har det alltid vært litt sånn, kanskje startet det i tenårene. Kanskje ble det sånn da jeg ble diagnostisert med en kronisk sykdom da jeg var 16 år. Jeg er ikke helt sikker.

LES OGSÅ: - Uansett hvor mye fint folk sier, så klarer jeg ikke ta det inn

HELT ÆRLIG: Anette Wingerei Stulen (24) er ukens Helt Ærlig-spaltist med sin kommentar Hvis jeg kan - Kan du.  Foto: Privat
HELT ÆRLIG: Anette Wingerei Stulen (24) er ukens Helt Ærlig-spaltist med sin kommentar Hvis jeg kan - Kan du. Foto: Privat Vis mer

Uansett når frøet ble plantet, slo tanken om utilstrekkelighet rot og vokste seg til slutt så stor at den overskygget alt. Det sies at man aldri er bedre enn sin siste prestasjon, jeg var aldri bedre enn min neste. Det var aldri nok. 

Jeg ble så opptatt av å skape meg verdi som menneske, at jeg mistet meg selv på veien. Til slutt var det ikke noe mer igjen av det som gjør meg til meg, jeg var ikke glad, men jeg var ikke trist heller. Jeg bare var. Men jeg presterte. Jeg var skikkelig, skikkelig flink. Skikkelig, skikkelig flink, og helt tom. 

Det er kanskje unødvendig å si det, men jeg følte meg alt annet enn verdifull. Problemet var at jeg var blitt likegyldig, så ingenting spilte noen rolle. Jeg hørte stadig at jeg var flink, men jeg følte meg ikke flink. Ikke i det hele tatt. Jeg følte meg som en bedrager. Og ble plutselig veldig redd for at noen skulle gjennomskue meg. At noen skulle finne ut hvor udugelig og verdiløs jeg egentlig var. I mitt hode var den eneste løsningen å jobbe enda hardere.

LES OGSÅ: De vanligste symptomene på depresjon

I midten av august i fjor, mens jeg satt og ventet på psykologen min, postet jeg en selfie på Instagram, med bildeteksten «Believe in your #selfie». Jeg trengte at verden viste at jeg fortsatt eksisterte. Jeg trengte kontakt og bekreftelse. Og mest av alt trengte jeg å late som at jeg faktisk «Believed in my #selfie». Sannheten var vel at jeg var så langt fra å «Believe in my #selfie» som det er mulig å komme. 

Skillet mellom hva jeg følte på innsiden og hva jeg viste utad hadde vokst seg til en stor mørk avgrunn, og jeg balanserte på en hårfin linje, hele tiden på nippet til å falle ned.

Jeg skriver som om alt dette er fortid, det er det ikke. Det har skjedd mye siden august, og jeg hører at de som kan om det, mennesker jeg har tilitt til, sier at det blir bedre, så jeg velger å stole på dem.

LES OGSÅ: Bipolar eller deprimert? Slik vet du forskjell

«Jeg vet det er vanskelig å håpe på at det skal bli bedre, men akkurat nå bærer jeg håpet for deg» sa psykologen min til meg den dagen. Og jeg tror alle trenger det, noen som kan bære håpet for oss av og til.

Så min oppfordring til deg: la noen bære håpet for deg, hvis du akkurat nå ikke orker å bære det selv. La noen andre «Belive in your #selfie», til du igjen er klar for å tro på deg selv. 

Som sagt kommer jeg ikke til å fortelle deg at alt blir bra. For det gjør det som regel ikke. Livet er ikke en dans på roser. Du kommer til å oppleve mye bra i livet, men du kommer til å oppleve mye vondt også. Du kommer til å oppleve tunge dager. Du kommer til å ønske å gi opp. Og det eneste jeg vil si, er at det er helt greit. Det er lov å være trist, sint, sliten og lei. Men de sier det er verdt det, de som kan om det. Så bare hold ut litt lenger. Hvis jeg kan. Kan du.

LES OGSÅ: Dette gjør sosiale medier med selvbildet vårt

Tekst: Anette Wingerei Stulen

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer