Stine Næss Hartmann

- Jeg strigråt da mannen min måtte forlate oss på barselshotellet

KKs nye spaltist er åpen om det meste: herpes, hvor lite sugen hun var på sex etter fødsel og hvor sårbar hun følte seg. Ta vel imot Stine Næss Hartmann.

TABU: Stine Næss Hartmann vil snakke om det som andre kvinner vegrer seg for, som for eksempel verkende underliv etter fødsel. FOTO: Astrid Waller
TABU: Stine Næss Hartmann vil snakke om det som andre kvinner vegrer seg for, som for eksempel verkende underliv etter fødsel. FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert

- Jeg har tissa på meg, hylte jeg til mannen min Jakob som sov tungt ved siden av meg i sengen. Klokken var 04.11 natt til 22. mars, og under meg lå det noe som minte meg om den grønne slimhånda jeg fikk av pappa som liten. Slimproppen som den så fint heter, lå og stirra på meg med et budskap om at NÅ var ting i ferd med å skje!

Nå skulle det jobbes på som aldri før, og snart var babyen vår her. Denne lille krabaten som hadde sparka blåmerker på magen min de to siste månedene. En vilter gutt som derav fikk navnet Storm, allerede før klekking.

Midt i verste covid-tida troppet vi opp på Aker sykehus i 09.00-draget. I grevens tid. For en times kjøring til sykehuset (vi bor på tuppen av Nesodden skal du vite) var mer enn nok både for meg og mannen min. Med sikkerheten på topp og vakter som møtte meg i døra, ble jeg desto mer nervøs, men dreit i alt som het høflighet og etikette og skrek «JEG MÅ FORBI NÅ! JEG SKAL FØDE!»

Ny spaltist i KK

  • Stine Næss-Hartmann (35)
  • Gift med Jakob Næss-Hartmann
  • 1 sønn, Storm på 8 mnd
  • Bosted: Nesoddtangen
  • Yrke: Kommunikasjonsansvarlig i Oslo Maraton og treningsinstruktør

Herpes-sjekk

Etter en heis(a)tur med en av vaktene, vagget jeg meg bort til fødestua med en bærepose med godteri i den ene hånda og en bærbar høyttaler i den andre. Jeg skulle nemlig føde til min favorittmusikk! En vennlig sykepleier henviste meg til føderommet mens riene reiv i kroppen.

Under graviditeten hadde jeg fått påvist flere herpesutbrudd, og helt opp mot fødselen hadde jeg tatt medisiner. Jeg var dog ikke sikker på om jeg fortsatt hadde tegn til herpes og visste derfor ikke om jeg måtte ta keisersnitt eller kunne føde vaginalt. Ei heller hvor stor åpning jeg hadde.

- Her ser alt fint ut! Du har 8 cm åpning!

«Hårre heite» som mamma ville sagt. Nå var det dags for fødsel! Et knapt minutt senere stormet Jakob inn døra, og jeg kunne gi han de gode nyhetene. Han fikk være med på fødselen ettersom det ble vaginal fødsel. Ved keisersnitt måtte mannen nemlig ha ventet utenfor grunnet korona.

NY FAMILIE: Stine med mannen Jacob og sønnen Storm har bosatt seg på Nesodden. FOTO: Astrid Waller
NY FAMILIE: Stine med mannen Jacob og sønnen Storm har bosatt seg på Nesodden. FOTO: Astrid Waller Vis mer

- Kan dere plis gi meg mer drogas?!

Jeg hadde forberedt meg grundig til denne dagen. De to siste ukene hadde gått med til å utforme et fødebrev på lengde med en Knausgård-roman. Brevet inneholdt hva jeg ønsket av smertestillende, samt en rekke saftige banneord som mest sannsynlig ville komme ut av kjeften min de påfølgende timene. Den høye dunk-dunk musikken (ja, jeg hørte på alt fra Scooter til Prodigy) runget høyt i rommet mens jeg banna, pressa og sto i.

- Er dette lov da? humra jeg i det jeg dro inn lystgassen for aller første gang. Jeg fikk fullstendig latterkrampe, men smertene var ikke like humoristiske.

- Kan dere plis gi meg mer droogaas!? ropte jeg.

På nesten 10 cm ble jeg velsignet med smertelindrende epidural og riene avtok betraktelig. Jeg var mer til stede og jobbet med riene i det jeg nærmet meg målstreken. På forhånd hadde jeg bestemt for å føde ut ungen til Sissel Kyrkjebøs «Se Ilden Lyse», og ba Jakob om å finne fram låta. Alle som var tilstede i rommet sang med på den velkjente OL-sangen i det jeg kjente at hodet til Storm var på vei ut.

På selve refrenget smetter Storm ut, og sangstemmene i rommet går over i gledestårer mens Sissels stemme fortsetter i bakgrunnen. «Som en snøkrystall mot himlene blå. Svever den drømmen vi lever på.»

Selv svevde jeg flere meter over bakken med Storm i armkroken min.

Strenge koronarestriksjoner

Å holde sønnen min for første gang var en enorm lettelse og litt av en seier. Jeg hadde klart det! Jeg hadde naila dette maratonet som alle hadde snakket om. Men det var nå arbeidet virkelig begynte.

Og det begynte med at mannen min måtte forlate oss like etter fødselen. Koronarestriksjonene førte til at Jakob ikke kunne bli med på barselhotellet, og som førstegangsfødende var jeg svært forvirra og usikker på hva jeg kunne forvente av de kommende dagene.

Jakob slo følge med Storm og meg ut av føderommet, jeg i en rullestol og lille Storm kunne såvidt skimtes i den store bilstolen han var blitt plassert i. Sykesøsteren rullet meg inn i en heis med ansiktet vendt fra heisåpningen.

- Nå må du si ha det til Jakob, sa hun i det heisen gikk opp og Jakob skulle av i en etasje før Storm og meg.

Jeg klarte knapt bevege meg, ei heller vri hodet for å møte Jakob sitt blikk. Jeg strigråt og det rant like mye tårer som det rant blod ut av tissen min. Hvordan skal jeg klare meg alene her? Jeg aner jo ikke hvordan jeg tar meg av et barn! Og hvorfor får ikke Jakob bli med oss? Det var et sårt øyeblikk jeg aldri kommer til å glemme, og jeg er sikker på at de strenge restriksjonene rundt fødsel og barsel i koronatider vil skape senvirkninger hos flere.

Dagene på sykehuset besto av lite søvn og mye usikkerhet. Det første døgnet turte jeg knapt røre meg mens denne klumpen på 3.5 kg sov søtt på brystet mitt. Han skriker jo veldig lite. Kanskje han er en rolig baby? Så feil kan man ta.

Dag to besto av skriking og suging av pupp om hverandre. Dette nye livet var altoppslukende, og spesielt vanskelig fordi Jakob ikke var der med meg. På sykehuset fikk jeg opplæring i bytting av bleie på dette lille vesenet, og da jeg forlot Ahus fikk jeg også med meg et skriv om hvor mange bæsjebleier som var normalt å bytte den første tida. Hver gang jeg skiftet bleie på Storm lot jeg meg fascinere av at bæsjen ofte stemte på en prikk med beskrivelsene i skrivet jeg hadde fått tildelt, men ved eget «bleieskift» ble jeg mer og mer oppgitt.

På sykehuset ga de meg massive bind for den såkalte renselsen som man opplever etter fødsel, men neimen om jeg fikk noe skriv om dette! Og hva med disse ekstreme etter-riene hver gang jeg ammet sønnen min? Hvor lenge skulle de vare?

Stine satte dagsorden da hun spurte hvorfor legene er mer opptatt av å snakke om ligging på seksukerskontrollen enn om tilheling av kvinnekroppen. FOTO: Astrid Waller
Stine satte dagsorden da hun spurte hvorfor legene er mer opptatt av å snakke om ligging på seksukerskontrollen enn om tilheling av kvinnekroppen. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Åpenhet til folket!

Tida gikk og seksukerskontrollen sto for tur. For både Storm og meg. Han ble selv innkalt, jeg måtte ta saken i egne hender. Og lite visste jeg om den ikke-eksisterende oppfølgingen vi kvinner får sammenlignet med ungene vi føder.

Etter å ha snakket med tusenvis av kvinner og selv gått gjennom en fødsel, bestemte jeg meg for å dele mine erfaringer i diverse medier. Om en blødende tiss, om et rævhøl som hylte av smerte hver gang bæsjen var på vei ut, og om en følelse av å føde på ny når barnet mitt ammes.

Jeg skrev kronikken Mammakroppen der jeg delte åpent om barselperioden og satte spørsmålstegn ved fokuset på sexprat som både jeg og andre har opplevd i tida etter fødsel. Ja, for hvorfor er det mer fokus på prevensjon og prat om ligging enn informasjon rundt bekkentrening og tilheling av kroppen vår? Selv tenkte jeg mest på ting som skulle UT fra tissen og rumpa framfor å få noe stappa inn der.

Mitt ønske om å dele av erfaringer har ført til at jeg nå ønsker å dele enda mer gjennom denne spalten! Der lite skal være usagt, og alskens filter er fjerna. Men humor og åpenhet tror jeg man kommer langt her i livet, og jeg har derfor valgt å dele livets (t)oppturer og nedturer og det som følger med livet 2.0. Som for eksempel ufrivillige nachspiel, som jeg har valgt å kalle disse nattlige amme/matstundene.

Og jeg gleder meg til å dele denne reisen med deg! Enten du har en unge på 6 eller har runda 66! Velkommen til min spalteverden full av bæsjebleier, gulpekluter, roping om kvinnehelse, kjærlighet til deg selv og andre, livet mitt på Nesodden, treningsglede and all that jazz!

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer