Uventet graviditet

- Jeg tenkte: Dør gnisten vår nå?

KK-spaltist Jakob: - Jeg er gravid, hvisket hun. Det var umulig for meg å forstå om det var bra eller ikke.

PLUTSELIG FARSKAP: Jakob Næss-Hartmann er nå ektemannen til KK-spaltist Stine Næss-Hartmann. Her deler hans mannens versjon av reaksjonen på en uventet graviditet. FOTO: Astrid Waller.
PLUTSELIG FARSKAP: Jakob Næss-Hartmann er nå ektemannen til KK-spaltist Stine Næss-Hartmann. Her deler hans mannens versjon av reaksjonen på en uventet graviditet. FOTO: Astrid Waller. Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Mitt forhold til Stine kan vel fort beskrives som en amerikansk rom-com film. En fortelling om to personer som nesten har gitt opp kjærligheten, men som sveiper høyre en siste gang. Her knytter de bånd over pizza og vin, faller pladask for hverandres energi og åpenhet, drar på ferieturer, løper, starter dagene med dans, kjøper hus, forlover seg og får barn. Alt før du er i bunnen av popcornbøtta.

Dette er oss. Våre to første år sammen. Jeg svevde rundt på to rosa skyer med åtte doble regnbuer mellom meg og virkeligheten. Det var magisk. Jeg traff en person som ga livet mitt farger og mening. Men når jeg fikk vite at Stine var gravid, og erfarte at mr. Penis alltid bør ha på seg regnfrakken når han skal ut i storm, fikk regnbuen en annen farge.

Stine på sin side ble truffet av en rask erkjennelse av at dette barnet skulle hun ha. Les hennes versjon her:

Våknet opp til hiksting

Det vil si, de første tre dagene var awesome! Vi hadde nettopp kommet hjem fra en helt sinnsyk ferie i Italia. Du vet, pizza og vin og et 62 km langt ultramaraton i beina. Det var et par tegn og et par spøker om Stines duvende bryster som tilsynelatende opptok litt mer plass i sports BH’en, men vi lot det være med det.

Kvalme? Nei, veiene svinger jo bra i alpene. Uansett. Vi inviterte et knippe gode venner dagen vi kom hjem. Bading, litt bobler og sommerens siste varme på terrassen vår.

Det ble en fuktig kveld. Mildt sagt. Jeg våknet opp dagen etter med et tungt hode, slapp kropp og hiksting i rommet. Det var på ingen måte mulig å tyde om det var gråt eller latter. Stine hadde plassert seg selv på enden av senga vår, drøye halvannen meter fra meg. Når jeg først fikk blunket sikten klar, og så at hun lå bøyd over sengekanten, fikk jeg klemt ut: Er alt bra eller, Stine?

«Jeg er gravid» hvisket hun. Det var umulig for meg å forstå om det var bra eller ikke. Selv klarte jeg ikke la være å kjenne en liten glede i kroppen, så jeg sa ho fikk pelle seg opp i senga og gi meg en klem. Det ble et fint øyeblikk. Hikstingen gled den riktige veien.

Hvordan blir livet nå?

Tre dager med rar lykke toppet energilageret. Det er for eksempel en egen greie å ringe foreldre med slike nyheter. Litt som å vise sin første tegning. Man er så stolt, og man blir enda mer glad når foreldrene blir så glade. Pappa presset faktisk frem en klassisk vits også:

«Du vet… Det verste ække å bli bestefar, men å våkne opp ved siden av ei bestemor...»

#Håpløst. Men på lik linje med Jesus, tok det tre dager for Jakob å våkne. Panikk og angst erstattet lykke og energi. Mitt regnbuefilter raknet og falt sammen. Virkeligheten stoppet fargedansen og stirret meg rett i øya. En dusj av vonde tanker gjorde pannebrasken våt og bekymret. Tanker som: Kan et barn forsørge et annet barn? Eller enda verre, kan to barn passe på et enda mindre barn? Hva med mine ting, mine drømmer og mine prosjekter?

Jeg har alltid gått 100 prosent inn i ting jeg gjør, fordi jeg selv har valgt dem. Jeg har jobbet med å ta egne valg, som ikke er påvirket av andre. Egoistisk? Ja, men det er vi alle. Viktige og store valg trengs å tas fra bunnen av sitt eget hjerte. Det mener jeg. Egen lykke trumfer. I forhold med andre virker ikke ting egoistisk fordi man ofte vil det samme. Det blir ikke "egoistisk" før man ønsker forskjellige ting og ikke klarer å gi rom for det, eller at valget påvirker begge i stor grad.

Denne gaven vi hadde fått, var ikke et valg jeg hadde tatt. Ingen av oss tok det. Men Stine slo seg til ro med det raskt. Det klarte ikke jeg. Blir resten av mitt liv et annens liv? Er jeg klar for det? Jeg tror dette er ganske normale tanker å ha, når du har trukket deg ut litt sent og resultatet blir... ja, voldsomt.

Men tett etterfulgt av de klassiske ‘wakeup callsa’, kom tanker av et litt annet kaliber. Jeg følte jeg hadde vært sammen med Stine og hennes voksende sports-BH i to sekunder. Kjenner jeg henne egentlig? Trenger ikke forholdet mer tid? Dør gnisten vår nå? Tempoet? Nyforelskelsen? Kommer jeg til å miste hennes oppmerksomhet helt? Alle disse tankene vokste inni meg som den blå soppen i yoghurtbegeret i kjøleskapet. Automatisk blir jeg nok litt innesluttet og tenkende. Kanskje litt trist.

Jeg trenger omsorg da, det vet jeg, men Stine tolket dette på en annen måte og tok avstand fra meg. Kanskje trodde hun det var det jeg trengte. Kanskje tenkte hun at alt går til helvete. Jeg vet ikke, fordi vi ikke klarer å kommunisere. Det at vi slet med kommunikasjonen, lastet skipet mitt med mer usikkerhet. Jeg sank, og druknet i min egen sjø av tanker. Vi måtte prate sammen og jeg måtte kommunisere tydelig og ærlig. Jeg startet med å forberede meg.

Det er ingen lett måte å beskrive denne limbotiden med forberedelser, men det føltes litt ut som å gli bakover på isen. Jeg satt litt “fast” i det lille øyeblikket hvor beina forlater bakken, og du svever i luften. Du vet at hodet smeller i bakken når som helst, men aksepterer det på en måte.

Litt sånn var det. Jeg viste dette ble en tøff samtale. For å være helt ærlig, husker jeg ikke så mye av denne samtalen. Jeg husker jeg åpnet med en sikker stemme. Tydelig på hva jeg tenkte, ivrig etter å prate om utfordringene våre. Jeg satt i sofaen med beina trukket til meg. Sårbar, men åpen. Hun satt i stolen bak.

En tøff samtale

Jeg husker også at jeg tørket tårer og følte meg usynlig i en så viktig avgjørelse. Det var helt uaktuelt for Stine med abort. Det var ikke et tema. Ikke å prate om det en gang. Alle mine tanker ble avvist. Hun hadde bestemt seg og jeg hadde ingenting jeg skulle ha sagt. Ikke ville hun dele sine egne tanker heller. Jeg følte meg tvunget til å få barn. Ikke akkurat det jeg trengte i mitt allerede synkende skip.

Det gikk et par dager til og ting ble ikke bedre. Jeg fikk et nytt “anfall” og bestemte meg for å fullføre en liten drøm som lå innenfor rekkevidde, et DJ miksebord. Jeje, jeg vet. Det høres ut som jeg er fjorten år, med et ansikt dekket av dun som kan slå begge veier (fjær eller skjegg), hardt svevende på drømmen om å bli den neste Avicii.

Jeg kan med en litt tyngre stemme bekrefte at dette ikke var tilfellet. Ingen drøm om listepop, skjegg eller cola-redbull kombinasjoner. Det handlet nok mer om å mestre et nytt element i en elektronisk sjanger med masse muligheter. Det handlet om å gripe en drøm som jeg trodde jeg aldri skulle få oppfylt. Spesielt nå som en liten rakker skulle bite seg ut av låret til Stine om drøye 8 måneder. Heldigvis er jeg velsignet med et snev av selvinnsikt, så jeg skjønner godt hvordan det kan oppfattes fra utsiden.

Stine sin reaksjonen da jeg kom hjem med et miksebord under armen, var nok også med på å hjelpe denne selvrefleksjonen. Vi var langt fra hverandre i uken som fulgte. (Naturlig nok. Jeg hadde jo introdusert et nytt element av støy i hjemmet…) Jeg skal ikke juge, det var tøft. Stine var på lange gåturer på kveldene og selv satt jeg hjemme. Krokrygget over mitt nye engasjement.

Alt jeg ville var å snakke med Stine. Den eneste personen som betyr noe akkurat nå, og den eneste personen som ikke vil prate med meg. Jeg liker å si at jeg ikke er dum, men jeg er jo mann, så noe gikk nok tapt i cellemixen til mor og far.

HJERTEBARN: Sønnen kunne ikke vært mer velkommen da han kom til verden midt i korona-lock down. Og navnet: Det måtte bli Storm det. FOTO: Astrid Waller
HJERTEBARN: Sønnen kunne ikke vært mer velkommen da han kom til verden midt i korona-lock down. Og navnet: Det måtte bli Storm det. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Likevel forsto jeg hvor sårbart dette var for Stine. Med venner som sliter med å få barn, en livssituasjon som skriker etter små føtter og leker som lager altfor mye lyd. Ikke gammel, men voksen nok til at det kanskje kan bli vanskelig om man gikk inn for det med vilje. Krydret med litt hormoner på toppen av det hele. Jeg tenkte meg frem til alt dette. Med hodet lett bøyd over de hypnotiske lysene fra mixebordet, hvor jeg fant et engasjement som ga tankene mine litt mer luft. Jeg klarte å sette meg litt inn i Stines situasjon, selv om jeg innerst inne skulle ønske at hun fortalte meg om den selv. At vi pratet.

Frustrasjon og bittelitt håpløshet fylte topplokket mitt da Stine bestemte seg for å fordufte til moren sin. Hvorfor måtte ho dra ut dette? Jeg kunne ikke sitte hjemme og lage sweet, sweet music lenger heller, så jeg satt meg i bilen og dro til Sandefjord. Nå vet jeg ikke om det er en mannegreie og rase av gårde i sinnabilen sin, men jeg gjorde det, og det var nydelig. Den deilige duringen i bilen har en egen evne til å skape ro og trygghet, og jeg oppnådde begge disse tilstandene i turen mot hvalbyen.

Alene i stillhet i en bil med begge henda på rattet og cruisekontrollen på ‘kjørrr’. Her, dypt inne i min bevegende mannehule, banket Frøken fornuft på døra, og jeg åpnet. Jeg ble truffet av et sett med nye tanker, som så ut til å gi livet mitt litt farger igjen: Alle handlinger og valg gjennom hele mitt liv, hadde ført meg hit. Til og med turboforholdet med Stine har pekt i retningen av en ‘mini me’. Alle veivalg fører til Rom.

En plutselig åpenbaring

Jeg ville verken miste Stine eller meg selv, ved å bli presset inn i noe. Men var dette egentlig press? Er det noen som mestrer å få ting til å funke og attpåtil klarer å maxe lykkerusskalaen så er det vel oss to? Selvsagt var jeg klar for livet 2.0. Jeg har vært det helt siden jeg sveipet til høyre på verdens beste person. Hvorfor tok dette så lang tid å forstå? Det er ikke alltid så lett å få klarhet i slike ting, men i min stødige, lett vibrerende bil hadde jeg ro til å se. Jeg hadde ikke fått rom til å uttrykke mine følelser, hadde ikke engang blitt utsatt for overtalelsesforsøk. Noe som var kjemperart. Jeg ble på en måte kastet ut av forholdet. Inne i mitt eget hode selvsagt. Slik skal det jo ikke være.

Jeg ringte Stine, og for første gang på en uke, pratet vi sammen. Hun lyttet, jeg lyttet, vi sa unnskyld og ga hverandre telepatiske kyss over telefonlinjen. Alt som manglet var en klem, men den fikk vente.

Jeg duret videre til Sandefjord med våte øyne, glassert sikt og et lite smil om munnen. Når man først har akseptert at livet du kjenner står på kanten og kikker ned på lite søvn, sikkel og bæsj, oppstår det nye stressende tanker. Jeg kaller disse for: Shit-vi-må-fikse-shit-tanker.

Jupp, jeg gikk rett inn i praktisk panikk, bokstavelig talt. Men det er en annen historie. Nå skal jeg gå og bytte bleie på Storm, tørke opp litt sikkel, forberede ukas mat, sterilisere flasker, rydde leker, legge gutten og ha sex med dong. Og om du lurer, så kunne jeg ikke vært lykkeligere med det.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer