Så lenge jeg kan huske har jeg sagt klart ifra til kjæreste, venner og familie at jeg IKKE ønsker meg blomster eller planter i gave. Ikke fordi jeg er allergisk eller synes det er stygt, men fordi jeg rett og slett synes det er bortkastede penger – for helt ærlig, de dør jo bare.
Jeg har ikke telling på hvor mange av mammas «Gratulerer med ditt og datt»-orkideer jeg har måttet begrave i løpet av mitt voksne liv. For ikke å snakke om rosebuketter og tulipaner fra kjæresten. Jeg lyver ikke når jeg sier at jeg kunne fylt en hel (liten) kirkegård med blomster og andre grønne vekster som led en altfor tidlig død.
Det skal sies at det er ikke viljen det står på. Tvert imot. Faktisk legger jeg både hjerte og sjel i plantene mine. Jeg vanner, luker og gjødsler. Står på. Jeg har til og med gitt dem navn. Godsnakking er det heller ikke mangel på: «Dette klarer du, Gudrund. Drikk opp vannet ditt nå da».
Likevel dør de én etter én, og jeg blir like frustrert hver eneste gang. For ikke bare er det kjipt å mislykkes med noe du brenner så innmari mye for, det koster også en god del penger.
Grønne planter er ikke billig, i alle fall ikke når de må byttes ut cirka én gang i måneden. Jeg er redd for å sjekke hvor mye jeg har lagt igjen hos Plantasjen og Mester Grønn de siste årene - det er hvert fall snakk om noen tusen.
Jeg hadde gått 38 dager uten sjokolade, smågodt og potetgull, og humøret mitt kunne ikke ha vært verre
«Leca-hva?»
Mitt siste innkjøp var «Gunnar», en Howea Forsteriana til 500 kroner. Han lever fortsatt, tre uker senere, men det er ikke takket være meg. Vendepunktet skjedde nemlig søndag for et par uker siden da jeg var på min faste vannerunde i leiligheten.
«Du må jo legge lecakuler i bunnen av potta!», sa kjæresten min oppgitt i det han entret soverommet og fikk øye på de gulbrune bladene til stakkars «Gunnhild».
«Leca-hva?», spurte jeg og helte enda mer vann i jorda til den døende planten.
«Lecakuler! Hvis ikke drukner du henne også».
Og det var da det gikk opp for meg at det ikke er de stakkars plantene det er noe galt med, det er meg. Ikke bare er jeg er født med brune fingre (noe jeg forsåvidt har mistenkt en stund), jeg er også en plantemorder. En plantemorder med drukning som sin spesialitet.
En ond sirkel
Det har seg nemlig slik at jeg er glad i å sette nye planter i frisk jord – UTEN noen form for drenering i bunn, noe jeg nå i ettertid har skjønt at er avgjørende for om en plante skal overleve eller ikke.
Så vanner jeg dem. MYE. Helt til planten er så rotten at den nærmest skriker etter å gå i søpla. Og voilà så starter jakten på en ny plante på nytt og den onde sirkelen fortsetter.
Vel, det skal det bli en slutt på!
En 10 liters sekk med lecakuler er kjøpt inn, «Gunnar», «Gunhild» og «Gudrund» er pottet om og selvtilliten er høyere enn noen sinne. Så får vi da om ikke de lever noen år til.
Jeg krysser fingrene for at jeg har drept min siste plante og skal holde dere oppdatert.
