Det er ikke så mye å le av om dagen. Derfor ler jeg litt av meg selv her jeg sitter i et antrekk jeg ikke burde sitte i, etter å spist mat jeg ikke burde spist, etter hjemmetrening jeg nok en gang ikke har utført.

Det er rareste med det, er at det bringer med seg en helt form for ny selvinnsikt. Alt jeg har sagt jeg driver med «for egen skyld», som åpenbart er for andre. «Jeg gjør det fordi jeg selv vil, fordi jeg føler meg vel når jeg pynter meg» har jeg sagt til folk som syns jeg tenderer mot å være jålete. «Jeg trener fordi jeg føler meg bedre, ikke fordi jeg skal se bra ut» har jeg også sagt.

Jeg har til og med påstått at jeg spiser sunt fordi det er den maten jeg liker. Det skulle ikke mer enn tre uker vekk fra «de andres blikk» før det er helt tydelig at disse sannhetene om meg selv ikke er noe annet enn forbanna ljug. Så hvem er jeg egentlig?

Jeg er åpenbart ikke hun som beholder stilen, formen eller de gode vanene, når forholdene ligger til rette for forfall.

Hadde det ikke vært for utstrakt bruk av videomøter og facetime med andre mennesker, er det ikke godt å si hvor langt ned i joggebuksa jeg hadde tillatt meg å sige. (Det vil si: joggebuksa forblir på, men jeg bytter til en overdel som tåler dagens lys, dersom forholdene krever det).