Hjemmekontor

- Jeg trodde jeg brydde meg om utseendet mitt - for min egen del

Etter tre uker uten «de andres blikk» skjønner jeg at en del sannheter om meg selv ikke er noe annet enn forbanna ljug.

SANNHETER STÅR FOR FALL: - Jeg trodde jeg trente og spiste sunt "for min egen del". Det viser seg å være en livsløgn av dimensjoner, skriver journalist Benedicte Wessel-Holst. Foto: Yvonne Wilhelmsen
SANNHETER STÅR FOR FALL: - Jeg trodde jeg trente og spiste sunt "for min egen del". Det viser seg å være en livsløgn av dimensjoner, skriver journalist Benedicte Wessel-Holst. Foto: Yvonne Wilhelmsen Vis mer
Publisert

Det er ikke så mye å le av om dagen. Derfor ler jeg litt av meg selv her jeg sitter i et antrekk jeg ikke burde sitte i, etter å spist mat jeg ikke burde spist, etter hjemmetrening jeg nok en gang ikke har utført.

Det er rareste med det, er at det bringer med seg en helt form for ny selvinnsikt. Alt jeg har sagt jeg driver med «for egen skyld», som åpenbart er for andre. «Jeg gjør det fordi jeg selv vil, fordi jeg føler meg vel når jeg pynter meg» har jeg sagt til folk som syns jeg tenderer mot å være jålete. «Jeg trener fordi jeg føler meg bedre, ikke fordi jeg skal se bra ut» har jeg også sagt.

Jeg har til og med påstått at jeg spiser sunt fordi det er den maten jeg liker. Det skulle ikke mer enn tre uker vekk fra «de andres blikk» før det er helt tydelig at disse sannhetene om meg selv ikke er noe annet enn forbanna ljug. Så hvem er jeg egentlig?

Jeg er åpenbart ikke hun som beholder stilen, formen eller de gode vanene, når forholdene ligger til rette for forfall.

Hadde det ikke vært for utstrakt bruk av videomøter og facetime med andre mennesker, er det ikke godt å si hvor langt ned i joggebuksa jeg hadde tillatt meg å sige. (Det vil si: joggebuksa forblir på, men jeg bytter til en overdel som tåler dagens lys, dersom forholdene krever det).

Mens andre legger ut treningsøkter med gryter, bøker og annet hjemme-rekvisita, sitter jeg totalt fremmedgjort og apatisk bak skjermen og ser på at det utøves fysisk aktivitet - som om det hele foregår på en annen klode, til en annen tid, utført av fremmede arter.

Er det meningen at jeg skal delta i alt dette? Ryddemaraton, lesesirkler og treningsgrupper?

Det eneste som føles riktig er å sitte helt stille i båten, eventuelt sofaen - og vente på at denne unntakstilstanden skal gå over. For mens verden ser ut som de katastrofefilmene jeg har elsket å se på kino, flommer det ikke akkurat over av tiltakslyst, egenpleieinitiativer eller annen oppbyggelig aktivitet på hjemmefronten for øyeblikket.

Er jeg alene om dette?

Kanskje ikke helt.

Det sies at hva vi motiveres av, handler om hvilken mennesketype vi er.

Ytre eller indre?

Motivasjon blir i psykologien definert som en indre tilstand som forårsaker, styrer og opprettholder atferd, og vi mennesker blir hovedsakelig styrt av enten indre motivasjon (som anses som det mest høyverdige, slik jeg leser det), se for deg det lekende barnet eller den intellektuelt sultne fritenkeren for eksempel, eller ytre motivasjon - som handler om hvilke sanksjoner som møter deg dersom du utøver en oppgave, som ris eller ros for eksempel. Der har du meg.

Etter over tre uker med hjemmekontor er det helt åpenbart at jeg utelukkende lar meg motivere til handling - det være seg jobbing, egenpleie eller husarbeid - av hvilke sanksjoner som venter meg fra andre.

Hvorfor ser jeg ut som en dass? Jo, fordi jeg ikke får ros for dagens outfit av oppmerksomme kolleger, og heller ikke frykter misbilligende blikk fra forbipasserende.

Hvorfor trener jeg ikke på stuegulvet? Fordi ingen ser på meg og gir meg tommel opp når jeg drar på litt ekstra. Og fordi veien til sofaen er kortere enn veien ut av en treningssal sammen med andre.

Hvorfor har jeg begynt å spise kveldsmat, drikke fredagsvin på torsdager og spise sjokolade til kaffen? Fordi jeg kan. Fordi ingen påfører meg skam. Og fordi ingen dømmer meg.

Om jeg klarer å jobbe? Så vidt det er. Hadde det ikke vært for daglig kontakt med kollegene mine, som gir tilbakemeldinger på ideer og kommer med innspill, hadde jeg antakelig svunnet hen her jeg sitter ved kjøkkenbordet - i et antrekk som ikke indikerer at jeg er i lønnet arbeid.

Og kanskje har de andre det litt sånn også, selv om flere av dem ser ut til å ha imponerende kontroll på både hjemmetrening og hudpleierutiner.

- Det blir krevende å slutte med strikk i livet, spøkte sjefen min Ingeborg på gruppechatten vår tidligere denne uka.

Savner å bli sett

- Det blir nok krevende for oss alle, svarte jeg. Men sannheten er at jeg egentlig gleder meg. Jeg gleder meg til å komme meg ut av komfortsonen her hjemme, og presse meg inn i trange bukser, vonde sko og litt for tynn vårjakke, bare for at kollegaene mine skal si at jeg er fin.

Jeg gleder meg til å gi det lille ekstra på tredemølla igjen, bare for at instruktøren skal si «bra jobba», og jeg gleder meg til å vårrengjøre leiligheten - utelukkende basert på frykt for hva besøkende skal si dersom de kommer uforvarende på døra.

JA! Jeg styres av tilbakemeldinger, ros og til og med frykten for å kjenne på skam. JA! Jeg er en bikkje etter oppmerksomhet og en «sucker» for komplimenter. Men vet du hva? Jeg kjenner at det er helt OK. Jeg lengter etter de andres blikk - for det er når noen ser meg, at jeg blir til den jeg vil være.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer