Jeg skriver dette for å gi håp til de som vurderer å anmelde overgriperen sin – for jeg har vært en av dem. Jeg har anmeldt en voldtekt. Og jeg tilhører den 0,8-prosenten som ble trodd.

Jeg har skrevet flere artikler om seksuelle overgrep mot kvinner. Hvorfor? Fordi rystende 23 prosent av norske kvinner opplyser å ha blitt voldtatt minst én gang i livet, kommer det frem i en ny studie. Dette er en dobling i aldersgruppen kvinner 18-29 år, fra sist en lignende undersøkelse ble gjennomført (2014).

I de aller fleste tilfellene slipper overgriperen unna, med få eller ingen konsekvenser.

Statistikk hentet fra DIXI er dyster: Cirka 90 prosent av kvinner som blir utsatt for voldtekt, velger å ikke anmelde. Blant de 10 prosentene som velger å anmelde, vil 80 prosent få saken sin henlagt av politiet. Av de sakene som kommer til retten, vil én av fire frifinnes. Statistikken viser at 0,8 prosent av alle voldtekter ender med domfellelse.

Det er skremmende.

Jeg blir forbanna av å tenke på at menn (for ja, det er hovedsakelig menn som voldtar) kan ta for seg akkurat slik de vil, og slippe unna med det. Mange av dem vet ikke engang at de har begått en voldtekt.

Malene ble sendt på kurs for overgrepsutsatte: - Skjønte ikke hvorfor jeg var der

Jeg var en av dem

Det skjedde sommeren 2016. Jeg har alltid tenkt at jeg var dum og naiv, men i ettertid har jeg skjønt at det skal gå an å sove i sin egen seng ved siden av en venn eller bekjent, uten å være redd for å bli utsatt for en sovevoldtekt. Jeg er drittlei av at det er ofrene som får skylden – måten man kler seg på, at man gir falske forhåpninger til en mann på byen, eller at man sovner etter en fest.

Denne kvelden møtte jeg på en venn av en venn. Vi hadde møttes flere ganger før via vår felles venn. Ettersom han bodde et godt stykke unna sentrum, sa jeg at han kunne sove hos meg. Jeg ville jo bare være grei. Om tanken på at han skulle prøve seg hadde streifet meg, ville jeg aldri ha latt han sove i sengen min. Men vi hadde aldri rørt hverandre, det lå ikke i kortene, og i mitt hode er det helt innafor å sove ved siden av en venn – uansett kjønn.

Jeg var ganske full, og sovnet som en stein med alle klærne på. Så våknet jeg utpå natten, av at han hadde dratt av meg klærne og forgrep seg på meg. En helt absurd situasjon, og sjokket jeg opplevde gjorde at kroppen frøys til. Jeg fikk etter hvert dyttet han vekk, og spurt hva han holdt på med. Han sa at han koste seg. Jeg blir kvalm av å tenke på det.

Er det ikke helt ubegripelig at noen prøver å ha sex med en person som sover? Om du berører en person uten å få respons, er ikke det et tydelig nok tegn på at det ikke skal skje noe? Er det ikke veldig mye hyggeligere å ha sex med en person som er våken, og responderer?

Han gikk da jeg ba han om det. Han brukte ikke vold, og jeg hadde der og da problemer med å definere hva som egentlig hadde skjedd. Mange forbinder voldtekt med å bli overfalt i parken, og det var jo ikke tilfellet. Det kan være vanskelig å forstå alvoret med det samme, fordi man er i sjokk.

Da Veronica var 14 år, ble hun voldtatt av to gutter

Dette fikk meg til å endre mening

Jeg fortalte hva som hadde skjedd til mine nærmeste venner, og heldigvis ble jeg overtalt til å oppsøke legevakten – før jeg dusjet. Hele kroppen strittet imot, men noe fortalte meg at jeg måtte gjennomføre undersøkelsene. Uavhengig av om jeg skulle anmelde eller ikke. Dette er noe jeg oppfordrer alle til å gjøre. Jeg ble godt ivaretatt på overgrepsmottaket, noe jeg er veldig takknemlig for.

Jeg leste statistikken om hvor mange voldtektsanmeldelser som ender med en fellende dom. Jeg leste også hvor tøft det er å gå gjennom politiavhør og en eventuell rettssak. Det virket som om det ikke var noe poeng i å anmelde, så jeg nøyde meg med å sende en melding til han, og forklare at det han hadde gjort overhodet ikke var greit, samt at jeg aldri ville se han igjen. Jeg fikk en unnskyldning tilbake.

Alt snudde da kompisen min, som også var i sjokk, fortalte om en lignende episode. En jente han kjente til hadde seks år tidligere hevdet at hun ble voldtatt av den samme mannen, men ingen trodde på henne. Jeg klarte å finne ut av hvem hun var, og da vi snakket på telefonen, fortalte hun hva som hadde skjedd. Det var som å høre min egen opplevelse.

Bjørg ble gruppevoldtatt som barn:- Jeg var livredd for å si fra

Valgte å anmelde

Jeg orket ikke tanken på at han skulle gjøre det mot enda en person, og både jeg og denne jenta ble enige om å anmelde.

Jeg var i avhør hos politiet, og de brukte lang tid på å etterforske saken. Det tok rundt et år. Man føler at livet er satt på vent, og i mellomtiden fikk jeg både posttraumatisk stresslidelse og depresjon, selv om jeg prøvde å leve et helt vanlig liv. Men når man våkner av mareritt og panikkangst flere netter i uken, og kroppen konstant er stressa, er det ikke lett å leve normalt. Problemer knyttet til søvn har vært det vanskeligste for meg, i tillegg til at jeg har problemer med å stole på folk.

Rettssak

Heldigvis endte det med at politiet tok ut tiltale. Ett og et halvt år etter sovevoldtekten, sto jeg i Oslo Tinghus. Det var en veldig stor påkjenning, det skal jeg ikke nekte for, men jeg sto stødig i forklaringen min – noe tiltalte ikke gjorde. Han løftet ikke blikket en eneste gang, men så skamfullt ned i bordet så å si hele tiden. Å se hvor liten han så ut, gjorde noe med meg. Jeg tror virkelig at han aldri kommer til å gjøre noe lignende igjen.

Heldigvis ble jeg trodd. Dessverre ble ikke den andre jenta trodd – retten mente at det ikke fantes nok bevis. Men tiltalte fikk to års fengselsstraff, og jeg kunne endelig legge det bak meg.

Voldtatt av Kopseng: - Sjalusiangrep

Dommen ble anket

Gleden ble kortvarig, da jeg noen uker senere fikk et brev i posten: Han hadde anket dommen. Et halvt år senere, måtte vi møtes igjen – denne gangen i lagmannsretten.

Forklaringen til tiltalte endret seg noe fra gang til gang, fra politiavhør, til tinghuset og lagmannsretten.

Blant bevisene fantes det en tekstmelding han hadde sendt til vår felles venn, hvor han beskrev deler av det som hadde skjedd, blant annet: «Jeg har forsøkt å fremprovosere at det skulle skje og vært klåfingret, som sikkert føltes traumatiserende siden det åpenbart ikke var noe hun ønsket». Det eksisterte også lignende meldinger mellom han og den andre jenta som anmeldte, som tydet på at det hadde skjedd noe mot hennes vilje.

Disse bevisene, sammen med vitneforklaringer, DNA fra undersøkelsene jeg tok på overgrepsmottaket, og hvordan det hadde påvirket meg psykisk, ble utslagsgivende for at han ble dømt. Men denne gangen ble både jeg og den andre jenta trodd, og straffen han fikk, endte på seks år. Ettersom vi ble trodd begge to, fikk han ytterligere fire års fengsel enn han fikk i første dom. Det er ganske unikt.

Celine husker nesten ingenting fra barndommen sin

Tenk deg om to ganger

Jeg kunne ha skrevet mye om hvor ødelagt man blir av å oppleve et overgrep, men det er ikke det jeg vil fokusere på – jeg vil heller vise at man kan komme tilbake til et helt normalt liv. Men det tar tid.

Marerittene knyttet til hendelsen, hvor jeg våknet med angstanfall, avtok med tiden, men forsvant brått da jeg flyttet inn i en ny leilighet – fire år senere. Det er viktig å få frem at man kan få det bra igjen, for når det står på som verst, tror man aldri det vil gå over.

Oppfordrer til å anmelde

Jeg forstår at ikke alle har bevis, i form av tekst, undersøkelser eller vitner, men jeg håper at alle som er i tvil om de skal anmelde, gjør det. Jeg tror at menn som ikke helt forstår hva de har gjort, innser alvoret når de blir innkalt til politiavhør. Kanskje saken blir henlagt, men da vet du at du har gjort alt du kan. Kanskje det er nok til å forhindre at personen begår flere overgrep, og det i seg selv er utrolig viktig.

For å finne ut om min teori stemmer, tar jeg kontakt med DIXI Ressurssenter, som er et lavterskeltilbud for personer som er utsatt for seksuelle overgrep, eller kjenner noen som er utsatt. Rannveig Kvifte Andresen, daglig leder ved Dixi ressurssenter, forteller at de ønsker at alle seksuelle overgrep politianmeldes.

- Det er dessverre slik at hovedgrunnen til at overgripere går fri, er at det aldri har kommet noen anmeldelse.

– Jeg har akseptert at jeg ikke kan glemme overgrepene

Kan stoppes ved å bli anmeldt

Andresen forklarer at vi må jobbe for å gjøre det lettere å anmelde og styrke rettssikkerheten til voldtektsutsatte.

- Vi vet at det er belastende å anmelde, at henleggelsesprosenten er høy og at en eventuell rettssak for mange er belastende. Vi er ærlige om dette i samtaler med utsatte. Likevel velger en del å anmelde etter å ha fått snakket om det med oss, og eventuelt bistandsadvokat.

Andresen er enig i at noen overgripere kan stoppes ved å få en anmeldelse på nakken, da det kan være avskrekkende. Det kan også hende at personen har blitt anmeldt tidligere, men at saken ble henlagt.

- Det kan hende at den første anmeldelsen kan hjelpe andre som blir utsatt for overgrep av samme person, og anmelder på et senere tidspunkt.

Selv om Andresen oppfordrer til å politianmelde, understreker hun at det er viktig å ikke legge ytterligere press på offeret.

- Skammen er som regel stor nok om en ikke skal skamme seg for ikke å anmelde også. Ansvaret ligger kun ett sted – og det er hos overgriper.

Sebastian fra The Voice: - Jeg følte meg forlatt, forsømt og sviktet

Tenk nøye igjennom valget

For noen år siden snakket jeg med en jente som hadde anmeldt en sovevoldtekt. Saken ble henlagt, men etter at vi snakket sammen, valgte hun å anmelde på nytt. Denne gangen ble hun trodd, og tiltalte fikk fengselsstraff. Jeg synes det er så tøft å ikke gi opp, selv om man møter motgang.

Om min sak hadde blitt henlagt, eller om jeg ikke hadde blitt trodd i retten, ville jeg ikke ha angret på valget mitt. Å stå i prosessen med anmeldelse, tror jeg har bidratt til at jeg på sikt har klart å legge det bak meg. Jeg har full forståelse for at enkelte velger å ikke anmelde, men jeg håper at flere tenker seg om en ekstra gang eller to, før de legger det fra seg.

Om du ikke valgte å anmelde med det samme, er det ikke for sent å gjøre det, dersom du angrer. Jeg skriver dette for å gi andre håp. Håp om at flere skal bli trodd, og selvsagt det største håpet: At færre skal måtte oppleve voldtekt eller overgrep.