VERDENS VARMESTE STED: Fattet smil etter å ha nådd toppen i 50 grader. FOTO: Hege Løvstad Toverud
VERDENS VARMESTE STED: Fattet smil etter å ha nådd toppen i 50 grader. FOTO: Hege Løvstad Toverud
Verdens varmeste sted:

Jeg vandret i Dødens Dal (og det var inn i hælvete varmt)

Mens nordmenn tørket svetten i 30 sommergrader her hjemme, reiste KKs reporter til det varmeste stedet på jorden.

«Åååå ...» Ordene setter seg fast i halsen idet vi åpner bildøren. Aircondition har godgjort oss, men likevel. Er det sånn 50 grader føles? Strengt tatt viser termometeret 49, men gitt den runde dagen vi er her for å feire passer 50 bedre.

Death Valley, California. Det varmeste stedet på jorden, med rekordmålingen på 56,7 grader fra 1913. Nasjonalparken ligger i Mojaveørkenen, og de to eneste skiltene som leder noe sted heter noe med steikeovn: Furnace Creek og Stovepipe wells. Forresten, det er skiltet til noe med vann også: Badwater. En kilde 85 meter under havnivå med nettopp dårlig vann, og enorme saltflater som en tynn hinne over synkegjørme som er livsfarlig å forsere.

HIGHWAY TO HELL: På stø kurs mot Death Valley, jordas toppunkt, hva temperatur angår.
HIGHWAY TO HELL: På stø kurs mot Death Valley, jordas toppunkt, hva temperatur angår. Vis mer

Rekord - i rekorden

Gjennomsnittstemperaturen i Death Valley i juli var rekordhøy. 49 grader. Selv jordens varmeste sted kan altså bli varmere. Tanken er nedslående. For ikke å si panisk. «Du kan langtidsteke mat i lufta, eller steike egg på bakken», sier en mann på parkeringsplassen. Han siterer guideboka: bakken er 50 prosent varmere enn lufta, altså 75 grader. «Jaha», sier jeg. Kort, for ikke å ødsle damp fra munnen. Kjenner at jeg ikke vil langtidssteke mat. Jeg er på ferie. Har jubileum.

Sola gjør lårene røde. Jeg trekker i shortsen for å gjøre den lenger. Folk strømmer til suvenirkiosken. Det er aircondition der. Ha! Vi har vel ikke reist helt hit for å være inne. På overdrevent lette føtter langer jeg bort til utkikkspunktet. Strømuttak til bobiler står som kaktuser opp av ørkensanden. Feiginger! Jeg føler meg som en livskraftig spire etter regnet. 50 grader er ikke så verst! Det går an. Så begynner huden å svi og snurpe seg. Som om langtidstekngen har begynt.

STILL RISING: Termometeret vårt stanset ikke før på 120 grader Fahrenheit, noe som tilsvarer gjennomsnittstemperaturen i Death Valley i juli i år.
STILL RISING: Termometeret vårt stanset ikke før på 120 grader Fahrenheit, noe som tilsvarer gjennomsnittstemperaturen i Death Valley i juli i år. Vis mer

Motorstopp og klapperslanger

Mann og barn er allerede i suvenirkiosken. Jeg halser etter. Luften tappes for kulde hver gang døren går opp. Vi kjøper en T-skjorte og en pin: «I hiked in Death Valley». Går ut igjen. Kom barn! Vi er jo på verdens varmeste sted. Varmere enn alt annet. Det må nytes.

Vi kjører videre mot Furnace Creek, selve varmegropa. Et arnested for åndenød og selfies. Har fulgt alle sikkerhetsanvisninger før vi kjørte inn i ørkenen: Fylt opp bilen med vannflasker, tanket på siste mulige bensinstasjon for å unngå tom tank, og holdt oss til asfalterte veier. Det eneste vi har glemt er motgift-kit mot klapperslange.

«I was a highwayman» synger Willie Nelson fra spillelista, og vi ruller ned en sprekk i ruta for å minne oss på hvor varmt nærmere 50 grader egentlig er. «Ja, nå er det 119 grader Fahrenheit», sier vi, med et fornøyd drag om munnen. Dette er jaggu noe å snappe hjem om. Tenk at vi får kjenne på dette, og at vi faktisk overlever det!

50 grader og fab

Ved den gamle gruva pipler energien frem i meg som kildevann i en oase, og jeg farer oppover stien mot utkikkspunktet, med tempoet til en ekspanderende sprekk i Hoover Dam. Visst er det liv i ørkenen! Ikke bare skorpioner, klapperslanger og den salttilpassede sneglen i Badwater basin.

Halvveis mot toppen slår den inn. Heten. Kortpustethet og tørste og en utøylelig trang til en Stetsonhatt. Jeg bøyer meg og setter hodet mellom beina. Ser et par Californiastjerner som ikke har plass på Walk of fame. Tar en slurk altfor lunkent flaskevann og skyller resten over armer og bein. Badwater, uten tvil. Delvis oppfrisket tar jeg meg sammen. Dette er jo ikke akkurat Mount Whitney! Kun en 75 grader varm tursti med stigning opp til tjue-tretti meter. Og vi er fortsatt under havnivå. Hva er det å klage på?

Ved en selvironisk innskytelse kommer jeg til å tenke på jubileet. Et par metaforer om alder og ørken prøver seg, men jeg slår dem bort. Jeg er jo seig, God damn it. Seig som selja når sevja stiger. Jeg langer videre oppover. Formen er god nå. På toppen bestemmer jeg meg for å huske godfølelsen. Mennesket orker sannelig mer enn det tror!

Jeg går til klippekanten. Tar et bilde mot en boraksholdig ørkengruve. Heten ligger som luftspeilinger over gruvegangene, der stråtyggende cowboys hamret løs på slutten av 1800-tallet. De må ha vært tykkhudede, de karene, tenker jeg. Med veldig gode lunger. Eller bare veldig dårlig råd.

OASE: 50 grader og ørken til tross, det finnes liv i Death Valley .
OASE: 50 grader og ørken til tross, det finnes liv i Death Valley . Vis mer

Djevelens egen golfbane

Den oppkvikkende følelsen varer til rundt neste sving. Idet vi svinger av til golfbanen i Death Valley med navnet «Devils golf course». Kuriøst, tenker vi. Hvem i alle dager vil vel spille golf i 50 grader? Hvem orker i det hele tatt være her i mer enn en halvtime?

«Jaså? Er det nordmenn her?», hører vi bak oss. En spretten nordmann i lycrashorts og hodetørkle handler hjemmevant i butikken. «Hei» sier vi og nikker megetsigende mot isen vår. Jammen godt å få kjølt seg ned! Han smiler uforstående. Forteller at han er her med en kompis som skal løpe et løp. Et løp? Her? Ja da. Badwater Ultramarathon run Death Valley. Verdens mest ekstreme ekstremløp, på 21,7 mil, finner vi senere ut. Løypa går fra Badwater, 85 meter under havet, til Mount Whitney i Sierra Nevada, det høyeste fjellet på det amerikanske sammenhengende fastlandet, på 4421 meter. Deltakerne løper midt i juli, for å sikre at dalen er på sitt aller varmeste. Bare et fåtall gjennomfører. Vi hilser på den norske deltakeren. Han ser ut som om han kommer til å gjennomføre. «Hyggelig å treffes», sier vi. «Og lykke til med løpet.». Utenfor smelter isen vår før vi når til bilen.

Vel hjemme, i oppfriskende norske 30 grader, kan jeg ikke dy meg. Leter opp resultatlista på nettet og ser at vår mann i Badwater faktisk greide det. Jøss, tenker jeg og henter fram godfølelsen fra mitt eget Death Valley-run. Mennesket klarer sannelig mye. Selv i Dødens dal.

LES OGSÅ: «Navnet er Arion Vulgaris. Nei, jeg snakker ikke om hunken i en latinsk såpeopera. Men om Arion brunsnegle»

Til forsiden