Lørdag 25. august 2001 hadde skyene tatt veien over den norske hovedstaden. Jeg var 14 år og hadde sommerjobb i kiosken på den idylliske øya Gressholmen i Oslofjorden. Tidlig om morgenen fikk jeg en telefon av sjefen min som sa at jeg ikke trengte å komme på jobb. Jeg stusset, for selv om det var overskyet pleide kiosken alltid å være åpen. Det fantes da alltids noen turgåere som hadde lyst på en Krone-is eller en wienerpølse, til tross for at sommerværet ikke viste seg fra sin beste side.

Han måtte ha visst noe.

Han måtte ha visst at den 14 år gamle jenta han hadde ansatt som kioskansvarlig denne sommeren hadde lyst til å være helt andre steder enn bak isdisken denne dagen. For der jeg hadde lyst til å være, dét var foran Oslo Domkirke.

Jeg ville se med egne øyne at ekte kjærlighet tross alt vinner til slutt. At det ikke har noe å si at du ikke er født med gullsko på beina. At man ikke trenger å være en dårlig person selv om man har tatt valg i fortiden man kanskje angrer på. At man har rett til å bli elsket selv om man beveger seg utenfor A4-boksen.