Jeg tipper de fleste kan kjenne seg igjen i den sjokkerte «hva var det jeg tenkte med?!»-tanken når man ser gjennom gamle bilder av seg selv. Enten er det håret det er noe galt med, kanskje var sminken litt vel markant for sju år siden eller så var kjolen i det korteste laget. Det er i alle fall liten tvil om at trendene forandrer seg med tiden.

Ser jeg tilbake på mine foreldres ungdomstid for eksempel, så hadde den lyseblå Levis 501-buksa, den baggy «Ball»-genseren og det tuperte håret sin storhetstid. De fargerike skidressene og den karakteristiske hockeysveisen har også fått solt seg i glansen, på lik linje som at buffaloskoene rocket på 90-tallet.

Jeg derimot - jeg solte meg på Brun og Blid. På et tidspunkt var brunfargen mitt aller viktigste tilbehør, noe mange i min generasjon mest sannsynlig kan relatere til. På det verste (og bruneste) gikk det faktisk så langt at jeg følte jeg mistet helt karakter om jeg gikk en uke uten solarium.

Jeg husker dessverre fortsatt den følelsen jeg hadde da jeg sto foran speilet og nærmest reiv meg i håret av fortvilelse fordi jeg ikke var så mørk som jeg ville være. Jeg følte meg rett og slett ikke fin nok, og i mitt hode satt verken sminken eller klærne som de skulle hvis jeg ikke hadde fått nok sol den siste uka.

Helt besatt

Og tro meg - brun var jeg! Jeg var en 17 år gammel jente som var helt besatt av å være brun, helst med en brunfarge skapt av kombinasjonen «Luxura Atmosphere»-solsengen på Brun og Blid og fuktighetskremen «Dove Summer Glow». Jeg kan nesten lukte blandingen av varm plastikk, solariumskrem og selvbruning bare jeg tenker på det.

LES OGSÅ: For fire måneder siden skrudde jeg av alle varslene på mobilen. Siden har jeg aldri sett meg tilbake.

Og selvfølgelig var viften avslått idet jeg lå i boksen og grillet meg på full styrke - jo svettere jo brunere på grunn av saltet på huden. Og desto flere kommentarer jeg fikk på hvor «tan» jeg var, jo tanere skulle jeg bli.

Året rundt skulle jeg gløde med min «Paradise Hotel»-selvlysende hudfarge, og situasjonen ble selvfølgelig ikke noe bedre da jeg og russegruppen min fikk jobb på et solsenter i en periode for å samle inn penger til russebilen vår. Gratis sol i bytte mot litt promotering på sosiale medier = Perfekt! Da var det bare å gønne på med 30 effektive minutter flere ganger i uka.

Hudkreft

Jeg lover at jeg sitter igjen med den tanken jeg nevnte innledningsvis når jeg ser bilder av meg selv fra denne perioden. Jeg mener - hva var det jeg tenkte på?

Dette temaet var noe jeg begynte å fundere over da solarium og hudkreft var et hot tema på «Nyhetsmorgen» tidlig en mandag da jeg gikk til jobb. Norge er faktisk helt på topp i verden blant de som får hudkreft, og ikke overraskende er solarium og såkalte UVA-stråler den største årsaken til det.

Dessverre ser vi flere tilfeller av folk som soler seg til hud- og føflekkreft. Jeg vet ikke helt hva som egentlig var årsaken til at jeg plutselig la brunfargen på hylla, men enten var det vel fordi jeg ble eldre og innså at brunfargen ikke nødvendigvis trenger å avgjøre hvor god dagen min blir, eller så kan det være at jeg i en alder av 21 år hadde brukt opp solkvoten min for lengst.

Tydeligvis er det fortsatt mange som føler trangen til å brune seg i disse vintermånedene, noe som selvfølgelig er helt greit i moderate mengder. Selv drev jeg jo med overdreven soling i flere år før jeg endelig tok til fornuft, og jeg kan trygt si at jeg angrer for alle de sterke strålene jeg har utsatt huden min for.

Ikke verdt det

Jeg skal ikke si at jeg aldri kommer til å sette min fot innenfor et solstudio igjen, for det kan absolutt skje. Men trangen jeg hadde til å være nærmest svart året rundt er heldigvis over.

Nå nærmer det seg faktisk et helt år siden jeg solte meg i solarium sist, og her sitter jeg, bleik og blid - og har det ganske ålreit likevel. Det er faktisk en ordentlig befriende følelse å ikke hele tiden måtte jage etter brunfargen for å føle seg bra nok.

Så til dere unge som i dag desperat skraper sammen de siste myntene dere har for å sikre dere det ekstra laget med farge - det er faktisk ikke verdt det. Du blir verken penere eller lykkeligere av det, og du utsetter deg selv for en fare enhver glød ikke kan veie opp for. Og pappa - du hadde rett. Jeg skulle ha sluttet lenge før!

LES OGSÅ: «Jeg er pen og jeg er smart. Jeg er et kupp» - tja, kanskje er jeg det?