FOTO: Astrid Waller
FOTO: Astrid Waller Vis mer

Ingeborg Heldal:

- Jeg vil bare slappe av, uten diaré, posesuppe og såre føtter

- Er jeg en interesseløs innegris, eller finnes det håp for en som ikke elsker marka?

Publisert

Jeg blir ­alltid så full av ­beundring når jeg ­møter folk som har en ekte lidenskap for noe. En av de beste venninnene mine, for ­eksempel, lever og ånder for naturopplevelser. Hun benytter hvert ­ledige øyeblikk i skogen eller på fjellet. Hvis jeg vil ­tilbringe en lørdag med henne, må jeg booke henne nesten et år i for­veien, for straks ­arbeidsuka er omme, kaller naturen. Hun sover i henge­køye, går milevis på ski, forserer ­isbreer og ­utilgjengelige fjelltopper, og ­fryder seg hvert sekund.

Adrenalin og melke­syre er ­velkomne følges­venner, sammen med lukten av svette, posemat ­tilberedt på primus under stjernehimler så mørke og gnistrende klare at det er vanskelig ikke å bli religiøs av å titte opp på dem. Og alt dette forteller hun meg med slik inn­levelse og begeistring at jeg nesten kan lukte skarp ­fjelluft, våt mose og nykokt ­kaffe på bål. Det glitrer av engasjement i øynene hennes mens hun ivrig forteller meg om en spesielt slitsom tur der hun nesten besvimte av oksygen­mangel, hadde diaré i tre dager på rad og ikke klarte å få i seg annet enn litt ­lunken, silt suppe. For en ­opplevelse! Og entusiasmen blir ikke mindre selv om hun vet at det er i den ­diametralt motsatte ­enden av nytelsesskalaen min. Og jeg misunner henne den ­lidenskapen!

Det blir liksom ikke det samme hvis jeg skal prøve å fortelle om en «spesielt avslappende helg»! Jeg klarer ikke å formidle lukten av ostepop, en nyåpnet flaske rødvin og hjemmelaget pizza, eller det flimrende, blå ­lyset fra enda en episode av «Jack Ryan» på tv-en med samme patos. Og pleddet og sofakroken virker liksom litt grått og stusslig sammenlignet med en hengekøye under åpen himmel. Og for å være helt ærlig får ikke det blå, slitte ullpleddet akkurat pulsen min til å stige heller. Men så er det heller ikke høy puls jeg lengter ­etter når helgen kommer. Jeg vil bare slappe av. Uten stjerner i øynene, uten diaré, posesuppe og såre føtter.

Men likevel misunner jeg henne den utilslørte liden­skapen. Så derfor ble jeg sittende og lure på om det er meg det er noe galt med? Brenner alle dere andre like intenst for noe? Jeg blir nesten litt bekymret for eget avstumpede følelsesliv, da det slår meg at jeg jo har ­dette! Det jeg driver med akkurat nå. Å sitte sent på kvelden i lyset fra pc-skjermen, mens fingrene flyr over tastaturet, og setningene ­kommer nesten av seg selv. Jeg er ikke lidenskapsløs og grå, jeg er bare en innegris med tastaturet som min ­digitale fjellvidde. Hvilken ­lettelse! Nå kan jeg med god samvittighet bruke høsten til å skrive masse. Og hvem vet, kanskje jeg til og med prøver meg på en overnatting under åpen himmel, sånn bare for å sjekke hva som får ­venninnen min til å bli så euforisk?

Jeg håper du som leser får mange fine øyeblikk i høst med det du liker aller best å gjøre.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer