Jeg blir alltid så full av beundring når jeg møter folk som har en ekte lidenskap for noe. En av de beste venninnene mine, for eksempel, lever og ånder for naturopplevelser. Hun benytter hvert ledige øyeblikk i skogen eller på fjellet. Hvis jeg vil tilbringe en lørdag med henne, må jeg booke henne nesten et år i forveien, for straks arbeidsuka er omme, kaller naturen. Hun sover i hengekøye, går milevis på ski, forserer isbreer og utilgjengelige fjelltopper, og fryder seg hvert sekund.
Adrenalin og melkesyre er velkomne følgesvenner, sammen med lukten av svette, posemat tilberedt på primus under stjernehimler så mørke og gnistrende klare at det er vanskelig ikke å bli religiøs av å titte opp på dem. Og alt dette forteller hun meg med slik innlevelse og begeistring at jeg nesten kan lukte skarp fjelluft, våt mose og nykokt kaffe på bål. Det glitrer av engasjement i øynene hennes mens hun ivrig forteller meg om en spesielt slitsom tur der hun nesten besvimte av oksygenmangel, hadde diaré i tre dager på rad og ikke klarte å få i seg annet enn litt lunken, silt suppe. For en opplevelse! Og entusiasmen blir ikke mindre selv om hun vet at det er i den diametralt motsatte enden av nytelsesskalaen min. Og jeg misunner henne den lidenskapen!
Det blir liksom ikke det samme hvis jeg skal prøve å fortelle om en «spesielt avslappende helg»! Jeg klarer ikke å formidle lukten av ostepop, en nyåpnet flaske rødvin og hjemmelaget pizza, eller det flimrende, blå lyset fra enda en episode av «Jack Ryan» på tv-en med samme patos. Og pleddet og sofakroken virker liksom litt grått og stusslig sammenlignet med en hengekøye under åpen himmel. Og for å være helt ærlig får ikke det blå, slitte ullpleddet akkurat pulsen min til å stige heller. Men så er det heller ikke høy puls jeg lengter etter når helgen kommer. Jeg vil bare slappe av. Uten stjerner i øynene, uten diaré, posesuppe og såre føtter.
Men likevel misunner jeg henne den utilslørte lidenskapen. Så derfor ble jeg sittende og lure på om det er meg det er noe galt med? Brenner alle dere andre like intenst for noe? Jeg blir nesten litt bekymret for eget avstumpede følelsesliv, da det slår meg at jeg jo har dette! Det jeg driver med akkurat nå. Å sitte sent på kvelden i lyset fra pc-skjermen, mens fingrene flyr over tastaturet, og setningene kommer nesten av seg selv. Jeg er ikke lidenskapsløs og grå, jeg er bare en innegris med tastaturet som min digitale fjellvidde. Hvilken lettelse! Nå kan jeg med god samvittighet bruke høsten til å skrive masse. Og hvem vet, kanskje jeg til og med prøver meg på en overnatting under åpen himmel, sånn bare for å sjekke hva som får venninnen min til å bli så euforisk?
Jeg håper du som leser får mange fine øyeblikk i høst med det du liker aller best å gjøre.
