SVETT PÅ RYGGEN: Sulten, tørst og tissetrengt. Hver eneste gang. Ikke særig behagelig, men Benedicte vender stadig tilbake til butikken som stresser henne. Kanskje ikke tilfeldig? Foto: Yvonne Wilhelmsen
SVETT PÅ RYGGEN: Sulten, tørst og tissetrengt. Hver eneste gang. Ikke særig behagelig, men Benedicte vender stadig tilbake til butikken som stresser henne. Kanskje ikke tilfeldig? Foto: Yvonne WilhelmsenVis mer

Shopping

«Kan Marina komme til basic-kassa, takk!»

Jeg lurer på om den litt ampre stemningen blant både ansatte og kunder er en del av forretningskonspetet til verdens mest suksessrike kleskjede.

Først kjenner jeg at jeg er sulten. Så blir jeg tørr i munnen. Så må jeg fader meg tisse og da spraker det i høyttaleren så det nesten går galt der inne i prøverommet. «Kan Marina komme til basic-kassa!»

Konseptet hos kleskjeden Zara har til nå virket uslåelig. Kvinner over hele verden er på konstant leting etter noe å ha på seg, og i 92 land i 2000 butikker rotes det uavlatelig i bunker av stablede jeans, det blas gjennom rysjebluser, dressbukser og blomstrete skjørt og varme føtter stappes ned i veldig spisse sko. Det er rift om moteskattene!

For meg som kunde, føles det som det koker i disse butikkene, uansett hvilket tidspunkt jeg prøver meg på. (Etter årevis med eksperimentering har jeg funnet ut dette blir som med Ikea - det finnes ikke et «smart» klokkeslett.) Ofte blir jeg svett på ryggen. Særlig hvis det er tidlig høst og jeg har har tatt på meg ullgenser og skinnjakke to måneder for tidlig, og jeg blir sittende fast i heisen med en ansatt og tre klesstativer på vei opp til TRF-avdelingen.

ELLER hvis køen i kassa ikke beveger seg en tomme fordi en japansk turist vil bytte et plagg hun har kjøpt i Paris. Da kreves det forsterkninger der bak. Ingen har lyst til å gjøre feil. «Kan MANAGER komme til woman-kassa, takk!»

Det er bare å smøre seg med tålmodighet, overbærenhet og litt leppepomade mens du står der og venter på å dra kortet. For dette kan ta tid. Nå piper det i posen til hun japanske turisten som endelig var på vei ut døra. Hun holder den opp for å vise at hun er uskyldig. Blir vinket tilbake til kassa. Tre ansatte, to kvinner og en mann (mulig er de litt for mange, i litt for dyre lokaler - ifølge de siste tallene fra Norge) - jobber frenetisk med å finne alarmen mens de diskuterer på spansk hvem som har skylden. Nytt forsøk. Ny piping fra japaneren.

Og her kommer det absolutte paradokset: Jo svettere jeg blir på ryggen av ansatte som møter bytteproblemer, bretter frenetisk, kommanderes til kassa eller haster til prøverommet, og jo flere kunder som klumper seg i kassakøen - jo flere plagg får jeg lyst til å kjøpe.

Kort oppsummert: Jo dårligere stemning og shoppingforhold, jo mer handler jeg. Det er akkurat som reptilhjernen slår inn og forteller meg at jeg må sette inn femtegiret for å få med meg de nye jeansene hjem. Som om de var et knapphetsgode, som honning eller en blodig biff i steinalderen.

Når det da endelig er min tur, føler jeg meg som en heldig utvalgt. Tenk at det rysjeskjørtet i riktig størrelse skal få bli med meg hjem! Jeg klarte det! Vi skal bli lykkelige sammen, rysjeskjørtet og jeg. Snart er vi fri og kan gå ut og lufte oss i den virkelige verden.

- Jeg tror aldri jeg har vært på Zara uten å måtte tisse. Eller være sulten og tørst samtidig. Jeg er ganske sikker på at jeg ved et par anledninger har kjent på absolutt alle kroppslige behov samtidig - mens jeg har stått i prøverommet, sier den ene venninnen min som ikke er spesielt glad i å handle klær i utgangspunktet.

- At jeg må tisse skjønner jeg at jeg må ta ansvar for selv. Men er det ikke litt rart at de gangene du skal bytte noe, så er det som det inntreffer et fenomen de aldri har vært borti før? Og at de insisterer på å stifte alle kvitteringer?

Hun sukket.

- Men jeg vil jo handle der. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg må liksom tilbake, innrømmet hun.

Samtalen fikk meg til å lure på om det faktisk ikke bare var litt rusk i butikkmaskineriet det var snakk om, men at det lå en bevisst tanke bak?

At grunnleggeren av Zara, den svært anonyme og tilbaketrukne 82 år gamle Amancio Ortega, multimilliardæren som omtales i pressen som «den rikeste mannen i verden du aldri har hørt om», har bestemt at AKKURAT sånn skal butikkopplevelsen være?

For Ortega, en mann som ifølge Forbes er den sjette rikeste i verden og god for 63 milliarder dollar sånn omtrent, har neppe blitt så rik som han er, fordi han har overlatt noe til tilfeldighetene.

Nei, jeg er ganske så sikker på at når jeg kvepper til av de krasse kommandoene mellom de ansatte på anlegget, at når jeg holder på å tisse på meg i prøverommet, eller segne om av lavt blodsukker i kassakøen, så er det helt etter planen til señor Ortega.

For når jeg føler at det har vært en kamp å overleve prøverom og kassakø, og deretter en seier å komme seg ut døra med handleposen - vel da kan jeg være helt sikker på at sjefen for verdens største tekstilkonsern, i årevis har ledd hele veien til banken. Om latteren stilner grunnet de røde tallene fra Norge gjenstår å se. Det blir neppe bedre stemning over høyttaleranlegget av det. Marina må fortsatt komme til basic-kassa. NÅ!

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: