Dette er en hyllest til min bestemor Solveig, som er lagd av jern og stål, har fryseren full av tressis og et kjøkkenbord fullt av gule lapper
Kjære bestemor
Det er påske nå, og jeg vet at du sitter ved kjøkkenbordet på Nesbyen og venter på besøk fra storbyen. Kanskje har du nettopp matet Sokrates, han som ble for tjukk til å komme inn katteluka, og måtte få en ny og større inngangsportal.
Om det stemmer at vi mennesker har ulike kjærlighetsspråk, så er mat definitivt din måte å vise kjærlighet på.
Du sitter på kjøkkenet i den stolen bestefar pleide å sitte i, han med de store, ru snekker-nevene som røykte pipe og elsket å titte på småfuglene i den store bjørka utenfor.
Du og bestefar hadde fortsatt tre ungdommer boende hjemme, da du ble bestemor for første gang. Men pappa var i militæret og mamma trengte hjelp, og jammen hadde du plass til tre til.
Vi bittesmå tvilllingsøstrene lå i hver vår kommodeskuff hjemme hos dere. Og siden, i hver eneste ferie, ble vi sendt fra Ål for å være hos bestemor og bestefar på Nesbyen.
Du sa aldri nei til oss. Og du vet ikke dette - jeg måtte bli voksen for å forstå det selv, men du ga noe av det viktigste et barn kan få - rom til å være seg selv.
Derfor legger påskeharen egg
Bestemors luksushytte
Da vi var 7, 8 år, hadde alle de fire onklene våre flyttet ut, og du og bestefar ga dere i kast med å bygge hytte. Bestefar som hadde satt opp den ene hytta etter den andre, bygde nå en hytte til deg, Solbu.
Den ligger bare noen steinkast unna stølsvollen der du pleide å leke som liten. Etter at den var ferdig, ble jeg og søsteren min alltid med deg og bestefar på hytta i både vinter og påskeferiene.
Det er litt derfor jeg skriver til deg nå, for jeg kom til å tenke på alle dem som nå drar til fjells til hytter med en helt annen standard enn Solbu.
Jeg har aldri satt mine bein i en luksushytte. Men jeg hadde en bestemor som bar opp sekk på sekk med mat den bratte kilometeren vi måtte gå til hytta.
Som hugde isen vekk i brønnen nede i bakken, og dro opp vannkanne på vannkanne. Som stod opp tidlig på morgenen for å fyre opp ovnen, og stekte egg og flesk over propanovnen.
Du sa aldri et ord om de musene som pilte rundt, men fanget dem i stillhet.
På de mange skiturene, gikk du alltid bakerst så vi kunne holde vårt tempo.
Da kvelden kom lå vi solbrente og fornøyde i hver vår køyeseng til lyden av sprakingen fra ovnen.
Dét er luksus det.
Magne (80) tar 152 kilo i markløft - grunnen vil få deg til å gråte
Sikker på at du ikke skal ha mer?
Jeg kan aldri huske at jeg satt på fanget ditt. Men hver gang vi kom på besøk, kløp du oss i kinnet før du ga oss en klem, og sa at du syntes vi var blitt «så magre i kjakan» siden sist, før du bad oss alle sette oss til bordet som flommet over av mat, og gjentatte ganger spurte om vi virkelig ikke skulle ha mer.
Når jeg og søsteren min var hos dere, fikk vi alltid favorittmaten. Alltid kylling og ris på lørdagskvelden, og fri tilgang til sjokoladepålegg i skapet.
Til julemiddagene, selv om vi sjelden var under tjue, med barn, barnebarn og etterhvert oldebarn, ble det heller aldri spart på noe. Det var aldri bare pinnekjøtt eller ribbe. Nei, det var begge deler pluss medisterkaker og pølser.
Og til dessert: Ikke bare kaker, men også karamellpudding, din spesialitet, samt alle sju slaga og vel så det.
En gang det bare var et par av oss som hadde sagt vi skulle komme innom, kokte du grøt på 30 liter melk, sånn for sikkerhets skyld. En gang jeg skulle innom bare en liten tur, dro du i gang en kjele med rømmegrøt.
Om det stemmer at vi mennesker har ulike kjærlighetsspråk, så er mat definitivt din måte å vise kjærlighet på.
Jeg legger hodet i hendene og gråter mens jeg skriver dette, for det er ikke noe samsvar mellom det jeg fikk og det jeg nå gir tilbake.
Skarpe Marianne var leder i skolen. Så fikk hun høre at hun ikke fungerte på jobb lenger
Det hemmelige skolelivet
Vi var med deg overalt, til venninnene dine Liv og Gunhild og Mattis, hun som tappet brus til oss fra springen, jeg aner fortsatt ikke hvordan hun fikk det til.
Sammen med deg ble vår verden fordoblet.
Du vasket på skolen, og vi hjalp til så godt vi kunne, syntes det var spennende med dette innblikket i det hemmelige skolelivet i den lange sommerferien.
Jeg kan fortsatt kjenne lukta fra sløydsalen i nesa, fra de nybonede gulvene og av kaffen nede på pauserommet i kjelleren, der praten gikk med de andre vaskedamene, som var en yrkestittel den gangen, og som jeg fortsatt husker hva heter, det var Mary og Ragnhild, Sigrid og Signe, og innimellom kom også vaktmesterne Trygve og Oddvar innom.
Jan Runar kan glemme hva han skal - men minnet om første gang han så Marion, sitter som spikret
Sov ikke på sju år
Det finnes ikke så mange som deg, bestemor. Du som husker tyskerne under krigen, som møtte bestefar på Lien Landbruksskole mens du selv gikk på husmorskole, og siden fødte fem barn i relativt rask rekkefølge.
En av dem etter å ha vandret en times tid med rier for å komme fram til jordmora, som kjørte deg på humpete grendeveier til fødestua. Det var der du fødte den ene onkelen vår som veide fem kilo, og som du sa du aldri trodde skulle komme seg ut, men bli der for alltid. Du sov ikke på sju år, har du sagt, men måten du sa det på var ingen bitter klage, det var bare til opplysning, det var slik det var.
«Det gikk det også!» sa du.
I godt voksen alder ble du postbud, kjørte på skranglete veier, og hadde fast lunsjpause hos en av de eldre damene på ruta.
Det var ikke så vanlig den gangen blant kvinner å kjøre bil, men du insisterte på å ta lappen, satte opp pappesker, som du øvde deg på å rygge inn og ut av.
– Jeg sa «Ikke tenk på det», så snudde jeg meg og gråt
Forsvinner aldri
Flere år etter at bestefar døde, sa du at du kunne kjenne ham som en ertete liten prikking i den ene foten.
Lenge etter at du ble boende alene, fortsatte du med å storhandle, som om det å handle inn til en storfamilie satt i kropp og sjel, og at hendene vandret av gammel vane mellom butikkhyllene.
Fortsatt har du fryseren full av tresis, som du alltid glemmer at ingen lenger vil ha.
På kjøkkenbordet ligger alle de gule lappene med alt du må huske på, hastig notert med den karakteristiske kråkeskrifta di, før det forsvinner for deg.
Og det er litt derfor også jeg skriver til deg nå, for jeg ville bare si til deg, at det er du som har holdt oss sammen. Med alle bordene du har dekket, til barn, barnebarn og oldebarn. Og at alt det du har gitt oss, det forsvinner aldri.
