BUNAD: Har du stjålet bunaden min? Vel, i så fall ville jeg ikke følt meg helt trygg. De kaller oss ikke bunadsmafia uten uten grunn, skriver Benedicte Wessel-Holst. Foto: All Over Press Norway
BUNAD: Har du stjålet bunaden min? Vel, i så fall ville jeg ikke følt meg helt trygg. De kaller oss ikke bunadsmafia uten uten grunn, skriver Benedicte Wessel-Holst. Foto: All Over Press NorwayVis mer

17.mai

Kjære bunadstyv!

Da du stjal bunaden min fikk jeg panikk av tanken på en bunadsløs 17.mai. Så skjønte jeg at det kanskje var noe jeg hadde litt godt av.

Året 2017 startet med besøk av deg i loftsboden. Du må ha listet deg både inn og ut, du er jo fagmann - eller kvinne - så dette kan du bedre enn meg.

Du klarte i hvert fall å få med deg Hardangerbunaden jeg fikk til konfirmasjonen og en ny-arvet beltestakk fra Telemark, som du puttet nedi en koffert som også var min - før du forsvant med broderte ullvarer verdt sin vekt i gull.

Forsikringsselskapet sa at du antakelig var en proff type. Jeg vet ikke. Det jeg derimot vet er at det er noe helt eget ved å oppdage at det dyreste man eier er borte. Det vekker en opp på et vis. Og erkjennelsen av at man har valgt å oppbevare det i boden, omtrent på samme sikkerhetsnivå med smågodt plassert litt høyere opp i kjøkkenskapet, bringer fram en potent blanding av flauhet og sinne. To følelser som til sammen utgjør en vesentlig del av den kraftfulle skamfølelsen - som de fleste av oss har sluttet å kjenne noe særlig på.

Nå veltet den opp i meg.

Du fikk selvsagt ikke med deg hvordan jeg reagerte, men etter et midlertidig sammenbrudd i fellesarealet i gården der jeg bor (du er jo lommekjent der oppe) tok jeg meg sammen, og ringte familie og venninner for trøst.

- Bunadene er borte, hikstet jeg på telefon.

Jeg har blitt frastjålet det mest verdifulle jeg eier, nærmest ropte jeg ut.

Sympatien var sånn passe. Som når noen gråter fordi de er stemt ut av en realityserie omtrent.

- Hadde du bunad i BODEN? var et av spørsmålene som gikk igjen, etterfulgt at det var omtrent det samme som legge en Rolex under dørmatta, eller la nøkkelen stå i tenningen på fast basis. Altså idiotoppførsel på skyhøyt nivå.

- Hadde du TO bunader var et annet, som ofte gled over i en generell kritikk av at bunaden hadde mistet sin betydning som indikator på hvor vi nordmenn kommer fra, og at jeg i grunn representerte en gruppe som fortjente en form for straff uansett.

- Har du lagt en plan for hva skal du ha på deg på 17. mai? spurte venninnen som skjønte hva som virkelig tok knekken på meg.

Og la nådeløst til:

- For etter årevis i stakk på nasjonaldagen er det ganske sannsynlig at du ikke vet hvordan du pynter deg på en sånn dag. Du kan jo fort ende opp med å se litt slutty ut rett og slett.

Hun hadde rett. Alle bunadsjenter er stilltiende enige om at alle andre antrekk enn stakk - på en dag preget av nettopp stakk på stakk - har en lei tendens til å se uanstendig ut. Nå var jeg en av dem. En av jentene som kom til å se mer ut som jeg var på vei hjem fra byen - enn på vei til en frokost. En av dem jeg hadde harselert over tidligere, med selvtilliten bare en tung bunad og usexy sko kan gi. Det var nesten så jeg fikk følelsen av at det var karma.



Det er klart det er karma, sa den andre venninnen min, hun ene i gjengen uten bunad.

Etter flere år på felles frokoster hadde jeg registrert at hun på ingen måte så ut til å skamme seg i sin stakkløse tilværelse, men at hun med stor selvtillit troppet opp i både hvite blonder og rød leppestift. Hun så selvsagt mye kulere ut enn resten av budeie-gjengen, noe jeg hadde kommentert syrlig på, år etter år - at konkurransen ikke var særlig hard på en så påkledd og trultete dag som denne.

Nå var det payback time.

- Jeg syns helt klart du fortjener en smell. Du får igjen på forsikringen, så det du i realiteten står overfor er én 17. mai-feiring i sivil, før du får sydd en ny. Og vet du hva? Jeg tror du har skikkelig godt av det!

LES OGSÅ: Se kjendisenes fineste bunader

- GODT av det? Hadde hun mista det totalt?

- Nei, men jeg tror ikke du er klar over hvor selvgod du og den bunadsmafiaen din framstår. Tror du ikke jeg legger merke til blikkene du sender meg? Og at jeg alltid blir plassert i bakgrunnen på gruppebildet?

- Jeg har i grunn ikke sett sånn på det, prøvde jeg meg forsiktig men visste at det var sant.

- Jeg tror du vil se tilbake på en bunadsløs 17. mai som en viktig erfaring om utenforskap. Ja, at du faktisk vil vokse som menneske av denne erfaringen, avsluttet hun, og la til at hun hadde en rekke frekke, nasjonalromantiske blondekjoler jeg kunne låne.

Så derfor, kjære bunadstyv, skriver jeg denne teksten til deg. Som en takk for at denne 17. mai-feiringen ble en vekker for en sånn som meg. En kvinne i midten av tredveårene som i årevis har skjult seg bak lag på lag med håndbroderte statussymboler, mens hun har helt i seg usjarmerende mengder med musserende, og trøkket i seg røkelaks og eggerøre som om morgendagen ikke fantes.

Takk for at jeg ikke skal dominere gruppebildene og takk for at jeg får kjenne på hvordan det er å skille seg ut på Solli Plass. Jeg fortjente det antakelig.

Men et par ting skal du likevel vite: Autosøket på Finn etter bunadene mine sletter jeg aldri. Hvis du tror du kan selge dem der i skjul - tar du feil. Og skulle jeg få øye på deg i folkehavet, ikledd det jeg vet er mitt - vel, da kan det hende du angrer på at du ikke heller stjal den nedgravde cashen fra Nokas-ranet. Vi kalles ikke bunadsmafia uten grunn.

LES OGSÅ: Tinashe Williamson feier 17.mai i nasjonaldrakt fra Zimbabwe

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: