Året 2017 startet med besøk av deg i loftsboden. Du må ha listet deg både inn og ut, du er jo fagmann - eller kvinne - så dette kan du bedre enn meg.

Du klarte i hvert fall å få med deg Hardangerbunaden jeg fikk til konfirmasjonen og en ny-arvet beltestakk fra Telemark, som du puttet nedi en koffert som også var min - før du forsvant med broderte ullvarer verdt sin vekt i gull.

Forsikringsselskapet sa at du antakelig var en proff type. Jeg vet ikke. Det jeg derimot vet er at det er noe helt eget ved å oppdage at det dyreste man eier er borte. Det vekker en opp på et vis. Og erkjennelsen av at man har valgt å oppbevare det i boden, omtrent på samme sikkerhetsnivå med smågodt plassert litt høyere opp i kjøkkenskapet, bringer fram en potent blanding av flauhet og sinne. To følelser som til sammen utgjør en vesentlig del av den kraftfulle skamfølelsen - som de fleste av oss har sluttet å kjenne noe særlig på.

Nå veltet den opp i meg.

Du fikk selvsagt ikke med deg hvordan jeg reagerte, men etter et midlertidig sammenbrudd i fellesarealet i gården der jeg bor (du er jo lommekjent der oppe) tok jeg meg sammen, og ringte familie og venninner for trøst.