DAGBOK: - I dagboken min skrev jeg side opp og side ned om min frykt for aldri å få kjæreste («Jeg kommer aldri, aldri til å få noen ordentlig kjæreste. Jeg har altfor små pupper og altfor store briller»). FOTO: Astrid Waller
DAGBOK: - I dagboken min skrev jeg side opp og side ned om min frykt for aldri å få kjæreste («Jeg kommer aldri, aldri til å få noen ordentlig kjæreste. Jeg har altfor små pupper og altfor store briller»). FOTO: Astrid Waller Vis mer

Skrive dagbok:

Kjære dagbok ...

Det er nesten litt smertefullt å lese hvor navlebeskuende, engstelig, selvopptatt, håpefull og frynsete jeg var.

Da jeg vokste opp, hadde jeg – som mange andre på min alder – en dagbok. Den var knall blå og grønn med en hest i full galopp på omslaget (et frynsegode fra mine mange år som medlem i Penny-klubben). Og selvsagt hadde den det viktigste av alt: en liten, blank hengelås med tre tilhørende nøkler. I tillegg hadde jeg som en ekstra sikkerhetsforanstaltning skrevet på aller første side i boka: «KEEP OUT! Les videre, og prepare to DIE.» Nennsomt rammet inn med lyn og små forseggjorte dødninghoder. Tanken på at noen i hele verden skulle låse opp dagboka mi og lese mine innerste tanker, gjorde meg helt kvalm av frykt. De var mine, og bare mine.

Der skrev jeg side opp og side ned om min frykt for aldri å få kjæreste («Jeg kommer aldri, aldri til å få noen ordentlig kjæreste. Jeg har altfor små pupper og altfor store briller»). Jeg skrev såre, tåredryppende dikt om ham jeg i mange år var forelska i, som aldri gjengjeldte følelsene mine. Om ham som ga meg mitt første ordentlige kyss og dumpet meg rett etterpå (han ble viet MANGE sider). Om ham som ga meg mitt første ordentlig bra kyss, og som faktisk likte meg etterpå (han ble viet enda flere sider). Og ikke minst om den første store og opprivende krangelen med bestevenninna mi (hvor jeg laget mitt eget lille ekkokammer og brukte mange sider på å argumentere med meg selv om hvorfor hun var urimelig og jeg var i min fulle rett da jeg kysset ham som hun hadde likt i evigheter).

Hvis jeg åpner boka nå, kjenner jeg skamrødmen komme allerede etter en side eller to. Samtidig som det er litt fint også. For ingen, absolutt ingen, er sårere, mer hudløs og mer grenseløst utleverende enn en tenåringsjente. Det er nesten litt smertefullt å lese hvor navlebeskuende, engstelig, selvopptatt, håpefull og frynsete jeg var. I mange, mange år.

Jeg kan heller ikke fri meg fra å tenke at jeg er litt heldig som har alle disse selvutleverende sidene inne i en grønn og blå dagbok med hest på, låst inne i en nattbordsskuff på et ominnredet jenterom på Brøttum.

Jeg fikk riktignok aldri muligheten til å bli populær på grunn av dagboken min. Jeg tjente heller ikke en krone på den, eller fikk tilsendt klær eller sminke. Ikke fikk jeg tilbud om å skrive bok om noe som helst av det heller. Og bare så det er helt klart: Sjansen for at jeg ville sagt ja til alt/noe av dette på daværende tidspunkt, er rimelig stor (for det var ikke mye jeg ønsket meg mer enn penger, popularitet, klær og sminke på den tiden).

Men til gjengjeld har jeg fått lov til å eie min egen navlebeskuende, fantastiske og fryktelige ungdomstid. Jeg har fått lov til å forme den jeg er blitt uten at tusenvis av andre har behøvd å ha en mening om det. Jeg har fått lov til å være nedrig, selvmedlidende, selvmotsigende, dum og latterlig uten at noen andre har sett det eller gjort narr av meg for det. Og da jeg til slutt stakk hodet ut i offentligheten, var det med en helt annen ballast og styrke til å håndtere det som kom min vei. Og det er det umulig å sette en pris på!

Så kjære dagbok, du skal få ligge der du ligger og samle støv, og innimellom skal jeg ta deg fram og børste støvet forsiktig av den galopperende hesten og kjenne skamrødmen bre seg.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: