Til alle dere der ute som i går gikk til skolen med en liten hånd i sin. Til alle som så en spinkel barnerygg med en altfor stor sekk vimse seg inn til et klasserom med 25 andre småtasser – og som sto igjen utenfor med en liten klump i halsen. Til alle dere som tørket en tåre, og tenkte; han/hun er jo fortsatt så liten. Til alle dere. Jeg føler med dere! Og dere har helt rett; de er jo bare barn. Ganske små barn.

Måtte skolen som møter dem la dem fortsette med å være det.

To ganger har jeg sendt seksåringene mine inn i Osloskolen. Det har gått over all forventning, mye fordi vi har møtt kloke lærere. Som ikke presset med lekser. Som hadde humor. Som på første foreldremøte sa; de er så små, vi må ta masse pauser og la dem leke ute. Takk til alle lærere som ser barna slik. Heldigvis er det mange av dere.

Men like fullt: Overgangen er BRÅ fra den frie leken i barnehagen. Hvor dagene hadde mange, mange timer som barna fikk fylle selv, og barna svarte med ett ord da vel hjemme ble spurt om hva de hadde gjort i dag. De hadde LEKT. Punktum. I skolen er det læreplaner, 90 minutters økter, lekser, lesetester, tre bokstaver i uka, kartleggingsprøver og læringsstøttende aktiviteter på SFO.