Jeg vil gjerne innføre et slags kriterium for alle som ønsker å uttale seg negativt eller kritisk om Pride: Hvis du klarer å leie en person av samme kjønn fra starten av Grønlandsleiret til Nasjonalteateret i Oslo - uten å få en slengbemerkning, føle på ubehag eller bli redd - kan du mene hva du vil. Likevel tror jeg at selv den mest bastante vil få et annet syn på hvorfor Pride er viktig etter en sånn tur.
«Martes» datter var 12 år da hun fortalte at hun var lesbisk
Ruten er til vanlig fylt med restauranter, kafeer, butikker og kollektivtrafikk, men fylles en lørdag i juni hvert år av tusenvis av skeive nordmenn. Glitter, champagne, drag queens, 80-talls pop og regnbuen er en selvskreven del feiringen, hvor vi hyller mangfold, inkludering og hvor langt vi her i Norge faktisk har kommet. Ingenting av det har kommet av seg selv
«Pride: Det handler ikke om kjærlighet lenger». Overskriften er signert stortingskandidat Truls Olufsen-Mehus, i en kronikk for Nettavisen. Han er motstander av flere av Fri sine kampsaker og vil ikke gå i paraden.
Det var først da jeg leste bylinen en gang til at det slo meg – fyren er jo fra KrF. Partiet som har brukt en halv eksistens på å bevare homofile i rekken som andregradsborgere, uten lov til å verken gifte seg eller adoptere barn. Partiet som fortsatt går til valg på å nøre opp under hat og forskjeller, ved å ikke ville tilby barn kjønnskorrigerende behandling før fylte 18 år. For mange er det da allerede for sent.
Jeg har mye jeg vil si til Olufsen-Mehus, men jeg skal forsøke å holde det til to hovedpoenger:
1. Å skrive om Pride på denne måten, blir som om jeg – en skeiv, ateistisk, feminin og syndende mann (i diverse religiøse øyne, i hvert fall) – skulle ha skrevet side opp og side ned om hvorfor jeg ikke går i kirka. Om du vil kritisere Fri sin politikk står du fritt til det, men på samme måte som KrF ikke eier kirka, eier ikke organisasjonen Fri Pride.
2. Når i løpet av din eksistens tenker du at Pride «bare» handlet om kjærlighet? Det er kanskje lett å glemme opp i alt glitteret, popmusikken og regnbueflaggene, men det var ikke i kjærlighetens navn at murstein ble kastet etter poliitet under Stonewall-opprøret i New York i 1969. Flere tiår med diskriminering, forskjellsbehandling, vold og drap gjorde at amerikanerne fikk nok. Opprøret blir ansett som frøet Pride vokste ut fra.
USA er ikke Norge, og man skal være forsiktig med å importere problemer. Mange av problemene ligner likevel. Rasisme eksisterer i Norge, noe Black Lives Matter-bevegelsen i fjor tydelig sa fra om. Homofobi finnes også, noe årlige oppslag om unge, skeive jenter og gutter som slås ned på åpen gate beviser.
I dokumentaren «Hei Verden» på TV 2 snakker en ny generasjon skeive om sine opplevelser. Det samme har flere filmer vist frem år etter år, både før og etter forbudet mot homofili ble opphevet i Norge. Filmen viser at det fortsatt ikke er enkelt å vokse opp som homofil, lesbisk eller transperson – noe modige barn i ungdomsskolealder tør å snakke ærlig og sårt om. «Homo» er fortsatt et skjellsord, skeive blir fortsatt sjikanert i gymgarderober og mobbing av samme grunn pågår fortsatt.
Det er ikke barna som finner ut at de skal ha noe mot homofile - det har de ofte lært hjemme. Hos foreldre som har sett lignende filmer, år etter år, men ikke tatt budskapet innover seg.
Jeg er heldig. Jeg bor i verdens beste land, har utdanning, jobb og en samboer jeg elsker. I 69 land ville den siste faktoren sendt meg i fengsel. I en håndfull land ville det fått meg drept. Jeg lever i Norge, og har rett og slett fått gullbilletten. Første klasse på homoflyet. Det betyr likevel ikke at det er en dans på roser å være homofil i Norge - også her koster det.
Jo da - jeg unngår samme skjebne som Ali Fazeli Monfared, som ble halshogget av familien sin i Iran før han rakk å flykte til Tyrkia med sin mannlige kjæreste. Forhåpentligvis unngår jeg å måtte gå gjennom det samme som Normunds Kindzulis, som i Latvia ble dynket i bensin og brent fordi han var skeiv. Jeg har også klart å ikke ende opp som den britiske 12-åringen Riley Hadley, som tok livet sitt etter homofobisk mobbing på skolen, men det er bare flaks.
Jeg er 26 år, og kom ut av skapet da jeg akkurat hadde fylt 15. Allerede da hadde ryktene gått, og jeg tenkte jeg skulle ta brodden av det hele ved å skrive en Facebook-status. Være «out and proud», liksom.
På en time hadde jeg mistet flere titalls Facebook-venner, og det neste halvåret før videregående ble jeg behandlet som en skyteskive for homofobisk oppgulp, drapstrusler, snøballer og daglig psykisk terror. Bare fordi jeg likte gutter, synes neglelakk var gøy og idoliserte Lady Gaga.
Jeg endte ikke opp som 12 år gamle Riley, og det kan vi takke Pride-bevegelsen for. Bevegelsen som har bidratt til at det er straffbart å diskriminere på bakgrunn av seksuell orientering og kjønnsidentitet. Bevegelsen som har sørget for at 15 år gamle meg visste at jeg kunne gifte en dag meg om jeg ville det. Bevegelsen som ga meg rett til å anmelde de som ikke aksepterte at jeg var skeiv.
For min del hadde ingenting gjort meg gladere enn om Pride bare kunne ha handlet om kjærlighet. Det tror jeg Kim Friele, homobevegelsens mor, også hadde ønsket. Men det skjer ikke med det første.
Det skjer ikke før Pride-flagg ikke blir revet ned fra offentlige flaggstenger, for å deretter bli forsøkt påtent. Det skjer ikke før Edvin kan ha på seg glorie på bussen uten å bli slått ned. Det skjer ikke før unge kan få den kjønnskorrigerende behandlingen de har krav på. Og det skjer i hvert fall før man kan arrangere bygde-Pride i Ål uten å bli møtt av utsagnet «homser fortjener å dø».
Jeg skal ikke legge skjul på at jeg også liker glitteret, drag queens, champagne, Eurovision og en gedigen folkefest. Men hvis man tror Pride noensinne bare har handlet om kjærlighet, er det på tide å ta seg en gedigen bolle. Kjærlighet og kjønn burde ikke være politikk, men det eksisterer dessverre mennesker som gjør at vi må kjempe.
Vi skal ingen steder, og kjemper gjerne tilbake så lenge vi må. Happy Pride!
