Plastisk Kirurgi

- Klarer jeg å stoppe her, eller er det starten på en plastisk kirurgi-fest?

Komiker, programleder og KK-spaltist Siri Kristiansen kjenner seg hyklersk der hun sitter med en mage hun har kjøpt og betalt for.

<strong>HAR TATT PLASTISK KIRURGI:</strong> Siri Kristiansen er egentlig skeptisk til plastisk kirurgi, men: - Akkurat nå er jeg bare veldig fornøyd med endelig å kunne se min egen tiss. Foto: All Over Press Norway
HAR TATT PLASTISK KIRURGI: Siri Kristiansen er egentlig skeptisk til plastisk kirurgi, men: - Akkurat nå er jeg bare veldig fornøyd med endelig å kunne se min egen tiss. Foto: All Over Press Norway Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

I skrivende stund sitter jeg i solsteika med Mac-en i fanget, solkrem på brystet og et korsett så stramt at jeg ikke vet om jeg er sulten eller kvalm. Det er gått to uker siden jeg la meg under kniven, og jeg har gradvis gått fra kroppsholdningen til en 100 år gammel trollkjerring til en karikert Mette-Marit.

Bukplastikk har vært min gulrot gjennom måneder med lavkarbo og diverse dietter. Planen var å vente et år, men jeg er blitt så junkie etter stadig nye resultater at jeg ikke klarte å vente lenger.

På konsultasjonen hos kirurgen prøvde jeg å sutre meg til å få det på statens regning, men det er vel strengt tatt ikke deres feil at jeg har spist hvetebakst som om det var pastiller de siste ti årene. Så da pakket jeg med meg sutringen min og dro hjem for å se om jeg kunne sette det på fellesregningen om ikke annet. Og selv om det ikke er Espens feil heller, så var han lettere å overtale, og vips var huslånet som etter planen skal krympe hver måned, blitt større.

LES OGSÅ: Er «store pupper»-trenden død? 

Plastisk kirurgi. Det føles som juks. Er snarveier for de smarte eller late? Kommer jeg til å sette pris på komplimenter? Kan jeg bare si takk, eller må jeg for alltid forklare at jeg har kjøpt og betalt det? Jeg skammer meg over å ha latt det gå så langt.

Noen uker etter konsultasjonen var jeg tilbake på klinikken, fastende og nervøs. Jeg får min egen seng på hjul, min egen skuff til å legge klærne mine i og egen sykepleier som behandler meg som et sykt barn.

Etter en times tid får jeg badehetter på føttene og subber meg nedover korridoren, truseløs i en oversized og kjønnsnøytral skjorte. Inne på operasjonsstua er det alt annet enn hjemmekoselig, og jeg merker at jeg blir utålmodig etter å forsvinne inn i narkoseland.

Men før narkoseland åpner sine porter, må jeg en liten svipptur innom nedrigland: Først må jeg legge meg kliss naken i jesuspositur på et operasjonsbord før en dame dypper bomullsdotter i en brun gøgge, som hun smører inn hele overkroppen min med. Hun sier hun vasker, men jeg har aldri følt meg så møkkete før. 

Er det greit frivillig å legge seg i narkose for å skjære i kroppen, åpne opp, ta bort, sy igjen?

Så sier hun: «Hmmm, se her ja – her må vi frisere litt.» Så henter hun en barberhøvel og barberer meg nedentil. Det er da anestesilegen kommer. En mann. Ja da, han er lege og har sikkert sett tusen nakne damer med brun guffe på puppene i jesuspositur som hekktrimmes, men det er fortsatt så flaut at jeg glemmer hvorfor jeg er der og stuper inn i narkosen med lukkede øyne.

Er det greit frivillig å legge seg i narkose for å skjære i kroppen, åpne opp, ta bort, sy igjen? Rundt meg opplever folk å måtte fjerne svulster. Kanskje må de fjerne deler av kroppen sin som ikke er friske. De er livredde. De aner ikke hva de våkner til etter narkose. Er det slutten på sykdommen, eller bare starten? Hva tenker de om oss som ikke setter pris på den friske kroppen vi har. Jeg blir flau over min egen forfengelighet.

Så våkner jeg. Jeg husker ingenting, men kroppen er et tydelig bevis på at det hele ikke var en drøm. Etter to runder med keisersnitt tidligere i livet er ikke følelsen helt ukjent. Smerten er en ting, den takler jeg fint, men følelsen av å være invalid fordi man ikke kan bruke magemusklene er vanskelig.

LES OGSÅ: - Jeg klarte ikke å forsone meg med det jeg så i speilet

Ting man ikke tenker over, som å reise seg i sengen, er plutselig et prosjekt der det handler om å få til enkle ting på helt nye måter. Men hva gjør man ikke for et glass rød saft og noen brødskiver. At jeg bare to timer senere skal sitte i bilen og kjøre hjem sammen med Espen, virker helt urealistisk.

Jeg sitter på passasjersiden som normalt, men resten virker helt fremmed. Det stikker et dren ut av kroppen som er festet til en pose med blod. I veska har jeg femten sprøyter jeg må sette på meg selv, og under genseren er det flatt. Helt flatt.

Er det sånn det skal være? At vi bare kan operere oss for å stemme mest mulig overens med et stadig mer uoppnåelig kroppsideal? Klarer jeg å stoppe her, eller er dette starten på en plastisk kirurgi-fest? Blir jeg fornøyd en dag? Er jeg med på å flytte grenser? Er jeg med på å forme et samfunn jeg vil datteren min skal vokse opp i? Hva sier jeg om hun vil ta silikon i en alder av 16?

Plastisk kirurgi virker fremmed for meg. Noe de driver med i Amerika. Jeg kan riste på hodet over silikonpupper og andemunn, og jeg har ingen planer om å ta Botox. Og spør du hva jeg mener om plastisk kirurgi generelt, vil jeg kjenne på en skepsis.

Plastisk kirurgi virker fremmed for meg. Noe de driver med i Amerika. Jeg kan riste på hodet over silikonpupper og andemunn, og jeg har ingen planer om å ta Botox. Og spør du hva jeg mener om plastisk kirurgi generelt, vil jeg kjenne på en skepsis. Men det er både naivt og hyklersk her jeg sitter med en mage jeg har kjøpt og betalt for. Jeg har venninner rundt meg på alle kanter som sprøyter inn, suger ut og strammer opp. Og hver gang forstår jeg hvorfor akkurat HUN må akkurat DET. Alle har sin historie, sine grunner, sine behov, og man tar jo valg på bakgrunn av dem. 


Så på mikronivå har jeg få betenkeligheter, men zoomer jeg ut, kommer skepsisen krypende. Så hvordan skal jeg kunne ta et standpunkt? Skal jeg basere det på mine valg? Mine venners? Eller skal prøve å se det store bildet? Prøve å tenke lenger? Jeg vet ikke.

Men en ting vet jeg: Jeg kommer til å få flere rynker, flere grå hår og flere kroppslige bevis på et levd liv. Og jeg kommer til å hate det. 

Jobben framover blir å zoome ut, lære seg å være fornøyd og huske at de vakreste menneskene ikke ser ut som dukker. Og akkurat nå er jeg bare veldig fornøyd med endelig å kunne se min egen tiss.

LES OGSÅ: - Jeg har tenkt at jeg er tjukk så lenge jeg kan huske

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer