TINDER OG HAPPN: Skal vi fortsette å lete etter kjærligheten ved å sveipe oss gjennom datingapper?
TINDER OG HAPPN: Skal vi fortsette å lete etter kjærligheten ved å sveipe oss gjennom datingapper?
Tinder

Klokken 03.36: «Pule?»

Skal vi fortsette å sveipe etter kjærligheten i 2017?

De siste to årene er det ingen tvil om at sjekkeappene Tinder og Happn har tatt over datingverdenen. Noen har møtt sin store kjærligheten via appene (hurra for dere!), mens andre fortsatt leter - eller sveiper da. Av og til tar jeg meg selv i å tenke; Hva VIL egentlig de mange mennene som gjerne skiller seg ut med lettkledde profilbilder (og naturbilder) og catchy beskrivelser? (Psst: Slik kan du avsløre hva en mann EGENTLIG er ute etter på Tinder)

Jeg er en av dem som ikke har vært på mange Tinder- eller Happn-dates. Jeg kan faktisk telle dem på én hånd. Men det vil ikke si at jeg ikke har sveipet meg gjennom tusenvis av profiler og fått «matcher» - snarere tvert imot. I perioder har jeg vært aktiv, prøvd å få i gang en samtale i håp om å treffe en bra fyr. Men ofte ender det med noe helt annet:

Klokken 02.07 fra «Thomas»: «Er du ute? Møtes?»

Klokken 02.45 fra «Alexander»: 3 ubesvarte anrop

Klokken 03.36 fra «Stian»​: «Pule?»

Ja, kanskje du kjenner deg igjen? Det har til og med dukket opp en erotisk novelle på chatten med grove - og svært detaljrike - beskrivelser av hva som skal skje når «vi møtes». Hva er egentlig greia? Jeg skjønner at noen har vært heldige ved å ta Tinder i bruk, selv har jeg vært noen veldig hyggelige dates, men likevel føler jeg det er flere som er på jakt etter et knull enn noen å dele livet med. Og jeg er faktisk ikke interessert i å være «den heldige utvalgte», mer som det tilfeldige ligget, annenhver helg. Når det passer for ham. 

Nå er det plutselig lov å være litt drittsekk.

Tilfeldig sex eller «knullekompis» er begreper jeg er kjent med, og jeg skjønner det. Det jeg ikke skjønner er måten det har blitt greit å behandle hverandre på (her treffer jeg nok både gutter og jenter). Nå er det plutselig lov å være litt drittsekk. For det er jo bare Tinder. Nå er det visstnok helt greit å ikke svare, la det «fade ut» og ikke dukke opp til en date. Ja, jeg har ei venninne som ble «stood up» av en Happn-date. Det er til og med lov å sende en chat-melding midt på natten om man skal ha sex.

For å gjøre det klinkende klart: Av rundt de 50 personene jeg har snakket med har jeg møtt tre av dem. Men det står ikke på at de resterende 47 ikke nødvendigvis vil møte meg, de vil helst bare at det skjer når klokken har passert midnatt på en lørdagskveld. Men en kopp kaffe er liksom for mye å be om?

LES OGSÅ: Det kan se ut som naturen har programmert hjernene våre til å mistolke hverandre

ANNENHVER HELG?: Jeg vet ikke helt hva jeg har trodd jeg skal finne på Tinder eller Happn, men mer enn et knull var jeg på jakt etter. (Ja, dette er et illustrasjonsbilde). Foto: Shutterstock / Kotin
ANNENHVER HELG?: Jeg vet ikke helt hva jeg har trodd jeg skal finne på Tinder eller Happn, men mer enn et knull var jeg på jakt etter. (Ja, dette er et illustrasjonsbilde). Foto: Shutterstock / Kotin Vis mer

Hva er egentlig «dealbreakeren»?

En amerikansk studie viser at både unge kvinner og menn som bruker sjekke-appen Tinder har et mer negativt syn på egen kropp enn de som ikke bruker appen, skriver Forskning.no. Menn har også lavere selvtillit og generelt vil bruken av appen gjøre dem overdrevent opptatt av utseende, viser studien. 

Her kan man sikkert både være enig og uenig. Men én ting er klart: vi er absolutt blitt mer kresen, opptatt av utseendet og dømmende. Mange jager etter «det perfekte», som helt ærlig ikke finnes. For hvem av oss er egentlig perfekt?

«Ikke han, ikke han, kanskje han, njaa, ja, han!». Dette er normalt å tenke i 2016. «Neste, neste, stopp». «Han var søt, eller var han det?». I dag tar det ikke lang tid før vi har sveipet oss gjennom lista med single menn eller kvinner.

LES OGSÅ: Sikre tegn på at han er keen på deg

Jeg har blitt fortalt historier fra besteforeldre, foreldre, tanter og onkler om hvordan det var å bli sjekket opp før i tida. Det høres jo ut som en drøm. Et stevnemøte kunne skje ved at man ble spurt opp til dans, ble stoppet på matbutikken eller ble sjekket opp over en drink eller en kopp kaffe. Den direkte kontakten mellom to mennesker skjedde - ikke bak en skjerm. 

Den sjekkingen er jeg fan av! Og jeg har opplevd den et par ganger, men ikke i vårt lille land. Det skal sies at reiser du bare litt utenfor landegrensen er det jo en helt annen datingkultur. Både i Skandinavia (jeg har hørt mye bra om København for eksempel!), men også i USA.

Over Atlanteren er det faktisk ganske normalt å snakke med andre mennesker ansikt til ansikt (ja, det er helt sant!). Som å si «hei» på bussen eller gi noen en komplement i forbifarten. Kan vi ikke hente litt lærdom og inspirasjon derfra? For er det egentlig så innmari skummelt at noen prater til deg, eller at mannen på butikken sier du ser bra ut? For ikke å snakke om at vi jenter også kan ta til ordet å gi mannfolka komplimenter. 

I mine øyne har vi blitt for kresne.

Ja, man kan vel kanskje si at før i tida ga vi hverandre en sjanse før vi dømte hverandre. For det er jo litt sånn i dag, man blir godkjent eller ikke godkjent på bakgrunn av en profil og noen bilder. I mine øyne er vi blitt for kresne. Enten er nesen for stor, skoene for stygge, han er for lav eller så har han for tynt hår. Så hva er egentlig «dealbreakeren»?

Vil dette fortsette neste år eller er vi ferdige nå? Jeg skulle ønske jeg kunne si: «ja, vi er ferdige, nå skal vi finne hverandre ansikt til ansikt» - men det tror jeg neppe kommer til å skje. Jeg tror dessverre vi kommer til å fortsette å sveipe oss gjennom nok et år med bilder og profiler. Men hvem vet – kanskje det fortsatt er mulig å finne kjærligheten på en app?

LES OGSÅ: Å møte kjærligheten på ferie - funker det? 

Til forsiden