Jeg har mye dårlig samvittighet, det tror jeg at vi kvinner ofte har. For det første er det hverdagssamvittigheten:

Jeg kan ha fire runder med dårlig samvittighet bare i løpet av en vanlig dag som handler om logistikk; når jeg må dra om morgenen mens ungene står med gult guff i øynene og banan i munnviken, og deretter når jeg kommer heseblesende en halvtime etter alle andre på jobb.

Så igjen når jeg drar noen timer senere, mens resten av kollegaene mine fortsatt fordøyer lunsjen. Og til slutt når jeg ramler inn i barnehagen og må lete etter Signe på en annen avdeling, fordi hennes er tom for barn så sent. 

LES OGSÅ: Plutselig sier hele meg stopp! 

Stakkars Espen som må være alene med barna! Det er jo nesten ikke mulig å gjennomføre!? Det er så vidt vi får det til når vi er to.Helt siden jeg ble mamma for drøye seks år siden, har det vokst en annen dårlig samvittighet i meg i tillegg. Altså i seks år har jeg hatt dårlig samvittighet hver gang jeg er borte fra barna. Ikke overfor barna, egentlig, men overfor Espen. 

Jeg blir aldri med på lønningspils, jeg ser komiprisen på tv, og den jenteturen til Køben blir nok med praten i år òg.