Det går åpenbart bedre med Benedicte nå, både sveis-  og poseringsmessig. Foto: All Over Press Norway
Det går åpenbart bedre med Benedicte nå, både sveis- og poseringsmessig. Foto: All Over Press Norway
Benedicte Wessel-holst

Kuppforsøk - Velkommen til årets loppemarkedsesong!

Drømmen er selvfølgelig en underpriset designstol med perfekt patina eller en vintage chaneldrakt. Virkeligheten er mer «Klippan» med sædflekker møter mengder av syntettekstil anno 1997.

Det har virkelig aldri vært billigere å kle seg moteriktig. Klesbutikkene flommer over av riktige snitt og gode stoffer til folkelige priser. Og på Ikea kan du kjøpe nytt kjøkkenutstyr – uten fastsvidde matrester - for prisen av en kaffe latte.

Likevel står jeg og en rekke andre damer som ligner på meg - og graver oss ned i sedimenter av kassert billigtekstil med inngrodd loftslukt, fikler oss gjennom gryter, glass og messingslysestaker vi neppe ville tatt imot som arv etter en gammel tante, og ikke minst – ser etter gamle designklassikere blant alle CD-hyllene  og 90-talls reolene.

For vi har alle lest de samme interiørreportasjene der eierne med stolthet kan melde: «Åh, bordet – det fikk jeg nesten gratis på et loppemarked!»  Jeg vil bli en av de kvinnene som finner! Og jeg vil mestre kunsten å blande nytt og gammelt, slik at interiør og garderobe kommer opp i elitedivisjonen.  Men kampen om de glamorøse, sjarmerende underprisete skattene på loppemarkedene er beinhard. Derfor ringte venninnen som bor nærmest for å høre om hun ville være med på årets første, som en slags wingman.

 Jeg tør påstå at det ikke finnes noen andre arenaer hvor vestkantfiff, eldre, yngre, innvandrere og hipstere møtes over et stativ med gamle pelskåper

-  Jeg skjønner ikke at du går på de loppemarkedene hvert eneste år. Har ikke du boden full av bomkjøp fra loppis allerede, var responsen.
 
Hun hadde rett. Skammens bod, stappfull av impuls-kjøp i hundrekronersklassen fra diverse loppiser, var en slags vedvarende påminnelse om sviktende kjøpsdømmekraft og manglende evne til å skille skitt og patina. I fjor var det et plasskrevende glassbord som fikk bli med hjem. Det jeg i et hektisk øyeblikk vurderte som sjarmerende rustikt viste seg å være mer avfalls-aktig ved nærmere øyensyn. Det løftet på ingen måte stua ut av konformitet og katalog-preg. Det ga assossiasjoner til forfall og alkoholisme, så bordet måtte ut igjen. Opp i skammens bod. Og der fikk det så vidt plass blant alle de gamle festkjolene jeg har prøvd å få til å funke, uten særlig hell. Du vet sånne vintagekjoler med paljetter eller psykedeliske blomstermønstre som motejentene evner å gi nytt liv med riktig sko og tilbehør, men som på meg blir seende ut som et ironisk kostyme. Det hjelper ikke at de nærmest har innlagt strøm alle sammen – vedvarende elektriske som de er, alle som en.

Og for ikke å snakke om alle kokebøkene  med mat som får meg til å le og miste matlysten samtidig – med cabareter, brun levergryte og frossengrønnsaker på fat. De samler jeg på. Uten at jeg helt vet hvorfor. Likevel har jeg tross alt ennå ikke nådd det punktet der jeg kjøper med meg ting jeg selv har levert inn tidligere. Jeg kjenner flere som har gått på den smellen og blitt en loppe-sirkulatør. Et par sesonger i boden – og tilbake til loppisen. Men jeg hadde ikke tenkt å gi opp!
 
-  Kan du ikke bli med da? Ditt kritiske blikk er nettopp det jeg trenger!

 Loppis-bordet løftet på ingen måte stua ut av konformitet og katalog-preg. Det ga assosiasjoner til forfall og alkoholisme, så det måtte ut igjen.

Hun sukket tungt. Hun var en kvinne som ikke samlet på noen ting, et dedikert ordensmenneske – og brukte både tid og penger på å holde sitt eget hjem fritt for skitt og uønskede elementer. Det ante meg at hun ikke var en loppe-entusiast. 

- Vet du hva? Jeg blir fullstendig drenert av loppemarked jeg. Hele nabolaget har tømt bod og truseskuff samtidig, og det skal man stå i kø for å handle fra? Bare det å stå utenfor porten før det åpner er jo en prøvelse i seg selv. Det er verre enn iphone-lansering og Bieber-konsert samtidig. Og for hva? Når du kommer inn skjønner du at omtrent alt av det som er levert inn er fordi ingen orker å dra på Grønmo. 

- Jeg syns jo det er en del fint og jeg da, prøvde jeg meg forsiktig. Hun fortsatte: 

-Også det verste av alt: prutingen. De som trenger loppemarked, av økonomiske årsaker, de må selvsagt få prute i vei – men at voksne, resussterke folk som deg står og forhandler om 10-kroner mens de selv nipper til en femtikroners soyalatte – det syns jeg er uflatterende rett og slett. Hele poenget er jo at pengene går til et godt formål. Alt dere er opptatt av er å finne den ENE skatten. Som selvfølgelig ikke finnes fordi alle korpsmødene på seksjonen for finere lopper har slått kloa i det i forkant. Eller at de profesjonelle innkjøperne som snuser rundt som narkohunder, finner det lille som er – før deg. Du er sjanseløs! Kan du ikke bare gi opp?
 

I år har jeg dessuten en ny strategi. Jeg har lest at 90-tallet er tilbake, så i år ser jeg etter CD-hyller,  VHS-spillere og noen kule taco-fat...

Jeg kjente meg skuffet. For meg var det ikke alternativ å gi opp. Dessuten hadde jeg et argument hun neppe var forberedt på, og som ville få henne til å bli med – nesten garantert. 

Det ble stille et lite øyeblikk.- Visste du at det faktisk finnes en møteplass for fattig og rik, for nyankomne nordmenn og for oss som har bodd her hele livet, der høystatus og lavstatus ikke betyr noe som helst - og hvor alle møtes med den største selvfølgelighet? Det er på loppemarkedet! Jeg tør påstå at det ikke finnes noen andre arenaer hvor vestkantfiff, eldre, yngre, innvandrere og hipstere møtes over et stativ med gamle pelskåper – og der alle sammen etter hvert oppfører seg som om de er på marked i Marrakech. Jeg forventer at du som bevisst Oslo-borger støtter opp om denne viktige og ikke minst - inkluderende tradisjonen, nærmest ropte jeg inn i telefonen.

- OK- du vinner denne runden. Men ingen flere elektriske kjoler, halvråtne bord og fettete kokebøker fra 70-tallet, ok?

- Ja, det er greit svarte jeg fornøyd.

- I år har jeg dessuten en ny strategi. Jeg har lest at 90-tallet er tilbake, så i år ser jeg etter CD-hyller,  VHS-spillere og noen kule taco-fat. Og hvis skammens bod er full – må jeg muligens lagre noe av det hos deg – regner med at det skal gå greit. Sees utenfor Bolteløkka skole klokka 8.30 for god kø-plassering! 
 

Les Benedictes tidligere spalter nedenfor:

Til forsiden