Har du sutret over julestress i år? Da er du ikke alene. På en av årets førjulssamlinger kom ordet opp opptil flere ganger i vennegjengen min. Dagene er mørke og lange. Juleavslutningene står i kø. Huset skal ryddes og vaskes og pyntes. Gaver og mat skal kjøpes, jobbinnspurt gjennomføres, og svoren må bli sprø, helst før vi selv blir det.
Klart det kan være vanskelig å kjenne på takknemlighet når desemberpresset tar kvelertak. Når ungene heller vil spille Fortnite enn å bake pepperkaker, så du blir stående med alt selv, gaveinnpakkingen har gitt deg senebetennelse, og du fortsatt har ørten gaver igjen. Når du tvinges i juleselskap med folk du har like mye til felles med som en dypvannsfisk, og skal svi av 11 000 kroner (det er angivelig hva gjennomsnittsnordmannen bruker) på julegaver du kunne handlet til 70 prosent i januar.
Når desember kommer, har vi som jobber med magasiner, puslet med jula i mange måneder alt. Selv har jeg oppsøkt julehjem, samlet kakeoppskrifter og avdekket årets fineste pynt siden lenge før fellesferien. De fleste tipsene handler om å tenne lys, brenne røkelse og pynte med granbar. Men det aller beste tipset fikk jeg av programleder Birgitte Lund Nakken da hun åpnet julehjemmet sitt til en interiørreportasje. Et tips som, i motsetning til juletreet, overlever januar. Det har nemlig ingenting med trender å gjøre.
– Vær takknemlig, sa hun. «Jeg er grunnleggende opptatt av å være takknemlig. Å ha et trygt hjem er faktisk ingen selvfølge.»
Den satt, gitt. Den samme morgenen hadde jeg sutret til familien over småtterier jeg ikke lenger husket hva var. Noen hadde kanskje ikke vasket kjøkkenbenken etter seg. Jeg hadde reflektert fint lite over at alle var friske. At vi alle seks hadde våknet i en varm seng.
Verdens mest takknemlige mennesker er neppe dem som har aller mest å takke for. Vi har det nemlig så godt at vi tar det som en selvfølge. Det er lett å glemme det som bare er der. Lett å glemme at vi har ting å være glad for, folk å være glad i. Om ikke annet, noen å savne – et bevis på at vi har kjærlighet i livet vårt. Og, sånn i et internasjonalt perspektiv, at akkurat nå sulter 1,8 millioner barn i Jemen, mens mitt eget avkom ikke har større utfordringer enn å måtte øve til mattetentamen.
Jeg er en optimalist, forsvarer jeg meg med når samboeren sier jeg klager for mye. Jeg vil alltid forbedre meg. Forbedre oss. Forbedre hjemmet vårt, maten, kommunikasjonen. Det er for så vidt kanskje ikke noe galt i noe å strekke seg etter. Men hvis vi litt sjeldnere fokuserer på hva som kunne vært bedre, men i stedet på alt som kunne vært verre, blir det nesten umulig ikke å finne lyspunkter. Leter vi etter gleder, er de ikke så vanskelige å finne.
I skinnet fra stearinlyset kan vi øve oss på å være takknemlig over å ha et hjem å bo i, et trygt og tørt og varmt sted å feire jul. Kanskje til og med noen å feire den sammen med? Så kan vi gå rundt enebærbusken, ta oss en kokosmakron. Drikke kaffe på sengen og være glad for at vi tross alt slipper å løpe i bomberegn.
For de fleste av oss blir det mange muligheter til å takke i dagene som kommer. Skal vi ikke legge litt ekstra kraft bak ordene i år? Takk for maten. Takk for julekortet. Takk for gaven. Takk for at du bryr deg om meg. Takk for alle stedene jeg ikke har vondt. Takk for at jeg ikke trenger å være sulten. Jula varer tross alt ikke helt til påske, og januarsalget er rett rundt hjørnet. God jul!
LES OGSÅ: «Hva er din beste adventskalender? Vi tok turen ned juleminnenes dal»
