LØVETANNBARN: Erle Sellevåg skriver om det å være et løvetannbarn.  Foto: Scanpix Denmark
LØVETANNBARN: Erle Sellevåg skriver om det å være et løvetannbarn. Foto: Scanpix Denmark Vis mer

Løvetannbarn

La oss snakke om løvetannbarna

«I vårt samfunn er det mange barn som sliter. Noen vil vokse opp til å bli såkalte løvetannbarn, andre vil synke til bunns»

Smilet, varmen, vennligheten, høfligheten. Stabilitet, kjærlige foreldreegenskaper, ressurssterk - alt dette på tross av. Alle som stolt kan kalle seg et løvetannbarn vet hva jeg snakker om. Man har kjempet en kamp, og klart å seire med hodet over vann. Alternativet var jo å drukne.

Kanskje har man vært nære på, sunket ned mot dypet. Men så har man funnet en styrke som gir kroppen kraft til å ta noen sterke svømmetak. Hva bunner dette i? Det er forskjellig for de fleste. Det kan for eksempel være tunge barndommer preget av vold og misbruk, eller barndommer preget av sykdom hos de nærmeste. 

Fellesnevneren er at man har måttet kjempe seg gjennom noen tøffe år, man har måttet gå igjennom situasjoner som andre ikke kan se for seg. Og midt oppi disse krisene, så eksisterer man som et velfungerende eksemplar av seg selv, utad. 

LES OGSÅ: La oss snakke om depresjon

Ungdomstiden kan være vond, her kan man lett bli dratt ned i dragsuget mot bunnen. Tilfeldigheter gjør kanskje at man ikke havner i feil miljø. Er man heldig har man gode venner, kanskje driver man med idrett eller andre lystbetonte aktiviteter. Kanskje har man andre familiemedlemmer som støtter opp. Eller var det en lærer eller ansatt i barnehagen som så deg? 

Så blir man voksen, man går inn i en evig refleksjon over ens opplevelser i barndommen. Hvorfor meg? Dette kan jeg ikke glemme. Så taler den flinke pike; ja, men andre har hatt det verre, det var da ikke så ille. Men får vi gjort noe med det? Nei.

Man kan ikke gå tilbake i tid å endre på menneskers væremåte. Man kan ikke tvinge frem et unnskyld fra mennesker som ikke innser sine feilgrep. Man kan ikke endre en annen persons verdensbilde. For det kan være så ulikt ditt.

LES OGSÅ: Seriøst, hva er egentlig greia med #sommerkroppen2016?

Ser man ut vinduet tenker gjerne en person; typisk, det regner i dag igjen. Mens en annen; Se, der oppe er det et lysbrudd, kanskje vi får sol? Man ser sin egen verden for seg, enten fra bunnen, på vei opp eller med hodet så vidt over vannet.

Så til alle som har hatt det vondt men som har stablet seg på beina og gjort det godt for seg selv, bruk ikke din tid på å dvele over tapt tid og vonde sår. Klapp deg selv på skulderen for det løvetannbarnet du er, du har en styrke i deg som få andre innehar. 

Prøv å vær stolt over det du har oppnådd. Ikke se deg for mye tilbake. Dra nytte av de dårlige eksemplene fra din barndom, og vis at du kan gjøre det bedre, mye bedre enn som så.

Det finnes nok mange løvetannbarn der ute. Noen er ikke klar over at de er det selv, da kan det være fryktelig slitsomt der du flyter med nesetippen så vidt over vann. Er man klar over det, kan man heve hodet, uten å være skamfull, uten å late som. Man setter pris på sine oppnåelser på en helt annen måte enn man gjør dersom man ikke anerkjenner den jobben som ligger bak det å ikke ha druknet.

I vårt samfunn er det mange barn som sliter. Noen vil vokse opp til å bli såkalte løvetannbarn. Andre vil synke til bunns. Men vi har ingen å miste. 

Se de sårbare barna, hør deres stille rop om hjelp. Ikke la de kjempe den tunge kampen alene. Vi har alle et ansvar, for det er ikke alle som kjemper igjennom muren som en løvetann, det hører til de få. 

LES OGSÅ: «Jeg har tenkt at jeg er tjukk så lenge jeg kan huske. Jeg hatet kroppen min allerede tidlig på barneskolen»