Det har i grunnen ikke vært så mye annet å finne på, så kveldene er ofte blitt brukt til å støvsuge både lineære kanaler og strømmetjenester etter noe «gøy å se på».
Jeg tror jeg har sett nærmere 100 actionfilmer, et uhorvelig antall krim- og dramaserier, en hel del komedier – og ikke minst time etter time etter time med mat- og reiseprogrammer. Herlighet, så mange mat- og reiseprogrammer jeg har sett. Og det med bevrende hjerte og lengtende blikk. For både restauranter og grenser har jo mer eller mindre vært stengt snart et år, så det gir meg en nesten fysisk reaksjon å se bilder fra vaiende italienske solsikkeåkre, kritthvite thailandske strender, myldrende fortauskafeer i Paris eller skylinen i New York (som er noe av det mest sexy jeg kan tenke meg).
Det er så jeg kan kjenne lukten av varme sommerkvelder, pizza og solkrem mens jeg sitter foran tv-en og drømmer meg til varmere strøk og nye, spennende steder.
Er ren truse egentlig å pynte seg?
Og det å se andre lage mat, er nesten blitt som porno for meg. «Sløy den fisken», roper jeg ivrig til min nye bestevenn Simon på «Masterchef Australia», mens han og konkurrentene tryller fram de lekreste retter under massivt tidspress og dommernes kritiske blikk. Og hjelpe meg så sulten jeg blir mens jeg ser på! Det er en grunn til at mitt foretrukne antrekk de siste seks månedene har vært joggedress med strikk i livet.
Men det er noe ekstremt tilfredsstillende i å se mat bli tilberedt, og til min store glede har begeistringen for matlaging på tv smittet over på resten av familien. Ikke bare har mann og sønn sett timevis med «Masterchef», «Camp kulinaris», «Gordon Ramsey rydder opp» og «Hell's Kitchen», de har latt seg inspirere på vårt eget kjøkken også.
Mannen min har tatt meg med på en kulinarisk reise gjennom Midtøsten denne våren, og ord som «harissa», «hummus» og «labneh» er nesten blitt en del av dagligtalen. Og sønn (11) har vist seg å besitte et noe overraskende, dog ikke mindre gledelig, talent i å steke perfekt biff.
- Jeg trenger en hvit måned for å redde økonomien min
Selv har jeg ikke akkurat en fortid som gourmet, og levde flere år av studietiden lykkelig på makaroni og ketsjup, noe det fremdeles hender jeg lager til middag når ingen andre er hjemme. Så de helt store kokkeferdighetene kan jeg nok ikke skryte på meg, men jeg har perfeksjonert et par retter, og kan nå by på det jeg mener er en nesten perfekt spagetti bolognese, samt at jeg (i all beskjedenhet) lager en av verdens beste potetstapper.
Men best av alt liker jeg å spise maten andre har laget. Og jeg kjenner nå at jeg virkelig gleder meg til det blir mulig å utvide radiusen litt mer enn egen stue og kjøkken. Jeg gleder meg til å gå på restauranter i nabolaget mitt i Oslo, og jeg gleder meg til å reise til solsikkeåkrene, pizzeriaene og fortausrestaurantene jeg skrev om innledningsvis i denne kommentaren.
Enn så lenge får jeg sitte foran tv-en og lengte og se gamle episoder av «Masterchef». Og når sulten tar overhånd, tar det heldigvis bare fem minutter å koke makaroni.
Bon appétit fra Ingeborg.
9 ting jeg har lært på hjemmekontor
