Her om dagen var jeg på teater. Alene. Da jeg satt og ventet på at forestillingen skulle begynne fikk jeg øye på ei jeg kjenner, hun var der med hele familien sin. Frem til da hadde det at jeg var alene ikke vært noe problem, jeg hadde jo valgt det selv, men jeg ble plutselig veldig redd for at hun skulle se meg. Jeg ville ikke at hun skulle se at jeg var der alene. Jeg ville ikke at hun skulle tenke at jeg ikke har noen å gå på teater med; jeg ville ikke at hun skulle tenke at jeg er ensom.

Dette fikk meg til å tenke, på ensomhet og hvor tabubelagt det er å være ensom. Alenehet er noe helt annet, å ta et valg og være herre over sin egen (alene)tid, å trives i sitt eget selskap eller i hvert fall gi utrykk for at man trives i sitt eget selskap, ses nesten på som litt nobelt. Det er ingen skam i å velge aleneheten.

Ensomheten derimot er, slik jeg ser det, ikke et valg. Man velger ikke å være ensom, og kanskje er det også derfor den er så smertefull. Kanskje er det maktesløsheten, eller til og med hjelpeløsheten, som tærer på selvbildet vårt og gjør oss sårbare, og skamfulle.