ENSOMHET: Man velger ikke å være ensom, og kanskje er det også derfor ensomheten er så smertefull, skriver Anette Wingerei Stulen.
ENSOMHET: Man velger ikke å være ensom, og kanskje er det også derfor ensomheten er så smertefull, skriver Anette Wingerei Stulen.
Ensomhet

«Man velger ikke å være ensom, og kanskje er det også derfor ensomheten er så smertefull»

Denne uken skriver vår spaltist, Anette Wingerei Stulen, om det å være ensom.

Her om dagen var jeg på teater. Alene. Da jeg satt og ventet på at forestillingen skulle begynne fikk jeg øye på ei jeg kjenner, hun var der med hele familien sin. Frem til da hadde det at jeg var alene ikke vært noe problem, jeg hadde jo valgt det selv, men jeg ble plutselig veldig redd for at hun skulle se meg. Jeg ville ikke at hun skulle se at jeg var der alene. Jeg ville ikke at hun skulle tenke at jeg ikke har noen å gå på teater med; jeg ville ikke at hun skulle tenke at jeg er ensom.

Dette fikk meg til å tenke, på ensomhet og hvor tabubelagt det er å være ensom. Alenehet er noe helt annet, å ta et valg og være herre over sin egen (alene)tid, å trives i sitt eget selskap eller i hvert fall gi utrykk for at man trives i sitt eget selskap, ses nesten på som litt nobelt. Det er ingen skam i å velge aleneheten.

Ensomheten derimot er, slik jeg ser det, ikke et valg. Man velger ikke å være ensom, og kanskje er det også derfor den er så smertefull. Kanskje er det maktesløsheten, eller til og med hjelpeløsheten, som tærer på selvbildet vårt og gjør oss sårbare, og skamfulle.

Jeg er opptatt av å snakke(eller skrive) i hjel tabuer, men det har vært vanskelig å sette i gang med denne teksten, ensomhet er vondt og vanskelig, og jeg har jo egentlig ikke lyst til å kjenne på eller erkjenne min egen ensomhet. Det blir som å innrømme egen utilstrekkelighet, og er det en ting det moderne mennesket frykter så må det vel være å ikke strekke til.

Jeg tror jeg oftere enn jeg vil innrømme kler ensomheten min ut som alenehet, holder den stolt frem for veden, og insisterer på at den ikke er farlig, og på den måten er jeg nok også med på å forsterke følelsen. Jeg vet for eksempel at de dagene ensomheten er mest påtrengende, ofte ender opp som de dagene jeg er mest aktiv på blant annet Instagram.

På en måte tror jeg nok det er et ønske og et behov for bekreftelse og en lengsel etter kontakt. Et lite «Hei, her er jeg» til verden; Så vet de det, de andre, at jeg fortsatt finnes. 

Internett er bra, jeg digger Internett, men noen «likes» og et par kommentarer på et Instagram-bilde holder liksom ikke i lengden. Noen ganger gjør det til og med vondt verre, og så vet jeg jo, innerst inne, at jeg skaper et kunstig bilde av meg selv, at jeg lurer omverden (og forsøker å lure meg selv) til å tro at jeg har det fint. 

Det er vel kanskje sånn, at illusjonen om alenehet er lettere å bære enn for eksempel avvisning. Jeg tror i hvert fall mye av min ensomhet bunner ut i det, at det kjennes tryggere å velge å være alene enn å bli valgt bort. 

Og så tror jeg det handler om tilhørighet, menneskets grunnleggende behov for å høre til. For man trenger ikke være alene for å være ensom, mange beskriver følelsen av å være ensom i et rom fullt av mennesker som enda vondere enn å være ensom alene. Så det holder altså ikke at det er andre mennesker rundt for å døyve ensomheten, man må høre til, passe inn; Ha en plass.

For min del tror, eller vet, jeg at det handler om at jeg ikke hører til i meg selv. At jeg ennå ikke har funnet fotfeste og balanse. Det er vanskelig å finne en plass i verden når jeg ikke en gang har en plass i meg selv.

Jeg vet at jeg ofte bruker mange ord, snakker eller skriver mye, uten å egentlig si noe som helst, spesielt hvis jeg syns noe er vanskelig å snakke om. Jeg føler på en måte at jeg har gjort det nå, at det blir så vanskelig for meg å nærme meg ensomheten at jeg i stede sirkler litt rundt den. 

Man blir så sårbar, så avkledd og naken. Paradoksalt nok kjente jeg behovet for å spørre andre hva de tenker på når de hører ordet ensomhet, som om jeg også nå, når jeg sitter her og skal skrive i hjel tabuet ikke orker å være alene med det. 

Ei av de jeg spurte skrev «Å ikke bli sett, akseptert og elsket for akkurat den man er. Å ikke bli satt pris på når man er seg selv. Det tenker jeg ensomhet er».

En annen skrev «Å ha mange folk rundt seg, men ingen å snakke med»

Så «googlet» jeg ensomhet, og fant dette: 

En som er ensom
er en som har havnet 
langt vekk fra seg selv
og som nå er dypt savnet
- Dag Evjent

Jeg tror som sagt det hjelper å snakke om det, så her er jeg, med min ensomhet. Jeg vet ikke om noen blir mindre ensomme av det, men forhåpentligvis blir ensomhet litt mindre skamfullt hvis vi fortsetter å snakke om den.

LES OGSÅ: - Stakkars barnebarna mine som får en bestemor uten et eneste spor av et levd liv

Til forsiden