Ingeborg Heldal:

Maratondans og allsang uten ironi

Alle trender går i sirkel. Det er like sikkert som at det hver eneste sesong kommer noe som er «the new black».

FOTO: Astrid Waller
FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Denne våren er det 90-tallet som har gjort et nytt inntog. Buksekanten har krøpet ned proporsjonalt med at trusekanten har krøpet opp. Magetoppen har gjort et comeback, og alt håret skal plutselig samles bak ørene, bortsett fra to tynne fjoner som skal ramme inn ansiktet som en litt trist gardin.

Jeg har vært der, å, kjære vene, jeg har vært der. Og er det en ting som er sikkert, så er det at jeg ikke skal dit igjen. Men det fikk meg til å tenke på at det nok er en del ting som preget min oppvekst på det glade 80-tallet som mest sannsynlig aldri kommer til å bli trendy igjen og på den måten være nye generasjoner til glede. Og jeg tenker ikke på buksekant, skulderputer og andre klesrelaterte ting, som utvilsomt kommer til å prege motebildet mange ganger til.

Nei, vi skal over i popkulturen. For jeg tror faktisk det bare er å innse at de av oss som var tenåringer midt på 80-tallet, nok var de siste som fikk oppleve følgende tre ting:

1. Å danse og synge HELT uironisk til Weather Girls-låta «It’s raining men»

Låta frekventerer fremdeles en del radiostasjoner hyppig, for all del. Men nå hører folk på den med ironisk distanse, og den er liksom forbeholdt Pride-paraden. Men hvis du skrur klokka tilbake til 1983, så spratt vi opp av stolene hver gang låta kom på spilleren og sprang ut på dansegulvet. Vi vrikket på strekkbukserumpene og gestikulerte liksom-frekt og autoritært med hendene, mens vi pratsang av full hals: «Humidity is rising (uh, rising), barometer's getting low (oh low, girl). According to all sources (what sources now), the street's the place to go (we better hurry up). 'Cause tonight for the first time (first time), just about half-past ten (half past ten), for the first time in history it's gonna start raining men!»

2. Å bruke et helt døgn på maratondans!

Hva slags fenomen var egentlig det? Plutselig skulle hvert eneste lille samfunnshus ha sin egen maratondans. Og vi møtte opp i Ball-genser og joggebukse som var rullet ned i livet, for å danse, helst 24 timer i strekk. Vi sto i små klynger og vrikket gledesløst på rumpa til Rick Astley, og tygget tyggegummi (Juicy Fruit) og snakket uavbrutt om at det var viktig å spare på kreftene. Innimellom var det en og annen show-off som var nede i «hekkeløperen» eller tok en «running man», men for det meste sto vi så stille vi kunne for ikke å bli utslitt. For en gledesløs aktivitet det var. Jeg ga opp etter åtte timer, husker jeg. Sannsynligvis mer av kjedsomhet enn høy puls og melkesyre.

3. Fugledansen.

80-tallets svar på flashmob! Du kunne få et helt rom til å oppføre seg som idioter bare ved å sette på det som senere er blitt kåret til verdens mest irriterende sang, «The Birdie Song». Og det verste var at vi elsket det. Vi flakset med armene og twistet oss klønete ned på huk og kjente at vi levde vårt aller beste liv. Måtte generasjoner i all framtid bli skånet for denne fornedrelsen.

Du som leser, har helt sikkert dine egne minner fra oppveksten, og jeg tipper at mange av dere kjente dere igjen i mine. Og selv om jeg tviler på at jeg noensinne igjen kommer til å utfolde meg i Fugledansen eller mimedanse alt jeg kan til «It’s raining men», så kjennes det likevel riktig å ty til det kjente sitatet fra tv-serien The Simpsons:

«What a time to be alive!» For det var det!

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer