Det våres om dagen, både hestehov i veikanten og altfor tynnkledde bloggere vitner om at vinteren er forbi. Og våren, den er vi alle kollektivt forpliktet til å hylle og ønske velkommen. Endelig, sier folk. Dette var deilig! Nå har vi ventet lenge! Det er bare at før våren er her sånn på ordentlig - så må vi lide oss gjennom mars, årets styggeste måned.
For noen av oss, i hvert fall meg selv - kommer mars som julekvelden på kjerringa hvert eneste år - der jeg blir stående å plire uverdig mot den kalde og harde vårsolen på bussholdeplassen, med ufarget hår, bart og gusten hud. At naturen er nådeløs, det vet jeg. Men at den er SÅ nådeløs? Det glemmer jeg fra vår til vår.
Og det er ikke bare følelsen av oppdage problemhår i ansiktet som ikke var der i fjor som plager meg. Eller at foundationen ser ut til å ha blitt brunoransje og maskaren tørr og smuldrete. Nei, det er liksom helheten av mars som har en tendens til overmanne meg.
- Eg skulle heller hatt ei stor rumpe
For når jeg kommer meg hjem etter å ha studert meg selv i gjenskinnet i bussvinduet og googlet både «permanent hårfjerning», «ledig frisørtime Oslo» og «hudpleie tørr hud», kommer jeg inn i en leilighet som jeg ikke kan ha besøk i.
Stua hvor jeg har kost meg gjennom mørketiden med stearinlys, rødvin og masse sofatid, ser nå ut som et møkkete studentkollektiv med uklar ansvarsfordeling for rengjøring. Det er støv og fett på alle overflater, visne planter i vinduskarmen, flekker på sofaen som må være størkna morsmelk, men som gjester sikkert vil tro er noe helt annet, og mengder av hår fra meg selv, lange, lyse og irriterende på det svarte gulvet. Som jeg samvittighetsfullt støvsugde for to dager siden.
Og vinduene? Det er bare å dra for gardinene. For egen psykisk helses skyld. Ikke at det er spesielt oppløftende å kikke ut på det naturen har å by å heller. Brune plener, nysmeltet hundebæsj, snørester med grus og råttent løv er stort sett det jeg kan glede meg over i et eget nærmiljø. Samt naboens tilsynelatende sesonguavhengige julebelysning. Sistnevnte overhørte jeg i hyggelig passiar med en forbipasserende over gjerdet, der den idiotiske frasen «endelig vår» ble uttalt av samtlige, opptil flere ganger.
Googler jeg dette utsagnet (noe jeg gjorde i et øyeblikk av akutt nedstemthet grunnet kombinasjonen økt ansiktsbehåring og skitne vinduer), får jeg opp nesten 17 000 treff. Det er artikler om hageglede, hyttepreparering og lettere middager. Det er tilbud på gardiner, malingsspann, lette dundyner, og på flybilletter til europeiske storbyer. Det er blogginnlegg om lykkefølelse og KK-artikler om kritthvite sneakers og skinnjakker. Endelig vår-gjengen kan for øvrig umulig være allergisk mot det pollenet som kommer så tidlig at ingen har fått med seg at rennende øyne og tett nese kan være nettopp allergi, og ikke en sykdom du kan bli smittet av.
Likevel, det verste - og det som gir meg følelsen av komplett fremmedgjorthet - er at folk flest ser ut til å stortrives med dette brå sesongskiftet som mars alltid bringer med seg. Det smiles og hygges i hver krok av min egen by!
Det er utekaffe med pledd, det er bare ankler i joggeskoene og det er nyinnkjøpte designsolbriller på i hvert fall tredve prosent av nesetippene jeg passerer på vei til butikken. Jeg ser barn som har tatt fram sparkesykkelen selv om fortauene er fulle av grus fram til 17.mai, og jeg ser at naboen allerede har plantet påskeliljer i verandakassene.
Så skjer det som skjer hver eneste mars måned - riktignok rett før vi går inn i april: Jeg lar meg påvirke. Jeg ser løsninger og jeg tar initiativ til å få ting gjort. Marslyset har omsider trengt inn gjennom pannebrasken og fått meg til å innse at jeg bare må «melde meg på livet» som det heter.
Det betyr at til helgen blir det både bartevoks og farging av bryn, nye verandakasser og rengjøring av vinduer. Men at mars representerer et slags estetisk nullpunkt - på absolutt alle områder av tilværelsen - det står jeg fast ved. Kanskje særlig i år. Så velger jeg meg heller april slik som Bjørnson - til å skru på «endelig vår»-følelsen for fullt.
Tenk at det snart er to år siden jeg skrev denne kommentaren, som er MINST like aktuell i år, om ikke ganske mye mer aktuell. Nå er kanskje mars måned blitt enda styggere siden sist. Men vi kjenner oss fortsatt igjen i dette.
