30 Day Challenge

Min 30 day challenge

KKs spaltist tok utfordringen: Å la bilen stå i 30 dager. Det gikk ikke helt etter planen.

30 DAY CHALLENGE: KKs spaltist Kjetil S. Østli tok utfordringen og lot bilen stå en hel måned. Foto: All Over Press Norway
30 DAY CHALLENGE: KKs spaltist Kjetil S. Østli tok utfordringen og lot bilen stå en hel måned. Foto: All Over Press Norway Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Kan man egentlig forandre seg? I filmer og tv-serier er hovedpersonens forvandling kjernen. Mennesker blir aliens. En artig pappa blir kåt transvestitt. En kjemilærer blir drapsmaskin og narkodealer.

Men i virkeligheten? Uten å være styrtforelsket? Jeg er nå med i et forsøk som mener forandring faktisk er mulig.

November 2015: Jeg intervjuer en klimaforsker fra Universitetet i Oslo. Hun har bidratt til FNs klimapanel og ser nå på hvordan folks vaner endres. 

«Så spennende», svarer jeg, selv om mine vaner, om jeg måtte bildelegge dem, fremstår som en krysning mellom geit og esel (jeg fyller 80 år til uken, som jeg pleier å si).

Endringsprosjektet heter 30 Day Challenge, sier klimaforskeren. Folk melder seg på med en utfordring. Eksempler: Kutte sukker, redusere bilbruk, spise mindre kjøtt, shoppe mindre osv. Poenget er at 30 dager er nok til å skape nye vaner. Og på disse 30 dagene lærer man om folks motstand mot forandring, samtidig som folk også kan påvirkes i din retning. 
«Så spennende, dette hadde vært gøy å bli med på!» svarer jeg, uten egentlig å ville endre på noe. Å bli firebarnsfar er forandring stor nok.

Eh, har blitt far igjen, u know, og må jobbe hardt ved siden av. Jeg har dessverre ikke tid! 

Januar 2016: «Hei Kjetil, nå starter 30 Day Challenge 2016. Hvilken utfordring velger du?»
Æh, hallo? Eh, har blitt far igjen, u know, og driver Harvest, et gratis nettmagasin, og må jobbe hardt ved siden av. Jeg har dessverre ikke tid! 
Men som alle som jukser i yatzy vet: Bordet fanger. Jeg måtte si ja. 
Min utfordring: Å la bilen stå. Etter barn nr. 4 har jeg oftere tatt meg i å kjøre til skolen eller butikken, enda det er gang- og sykkelavstand. Enda jeg vet at global oppvarming nærmer seg tograderen. Det er til å bli skamfull av. Så: eksperimentet begynner.

Uke 1: Uka er fylt opp, står opp grytidlig for å rekke alt, legger sistemann kl 22. Null tid til trening eller å bevege meg ute. Redder meg inn på at leveringer til skole og barnehage og handleturer skjer til fots/med sykkel. Også i minus 15-20. Jeansen stivner i kulden, barna har is i neseborene og rim i dunet på overleppa. I helgen tvinger jeg dessuten barna til å gå ski med meg. Og jeg sykler til alle jobbavtaler. Folk ser rart på meg, synes jeg å merke, og det liker jeg godt. Hah! Har moralsk selvtillit som en elevrådsleder fra KrF som har gitt bort sin Playstation til syriske flyktninger.

Kjører bil til skole, til barnehage, til butikk og jobb. Angrer intenst. 

Uke 2: Tette bihuler, febril og snørrete. Ser bilen skinne så vakkert utenfor huset. Bryter sammen. Kjører bil til skole, til barnehage, til butikk og jobb. Angrer intenst. Dagen etter, i regn, sykler vi. Glemmer dessuten datamaskinen min på et møte på Vippetangen. Da jeg oppdager det, later jeg som om jeg må ha den. Kan overhodet ikke vente til i morgen. Sykler tilbake til Oslo sentrum og plukker den opp. Kun for å få beveget meg den dagen. Og samtidig utsette å gjøre lekser med barna.

Uke 3: Tar fri to formiddager for å gå langrenn. Tjener dårlig den uka, men ryggen er forelsket i meg igjen. Og jeg er forelsket i Nordmarka. Og alt det jeg aldri rakk som fast ansatt. Vurderer å skrive en roman om dette (haha, bare loller). 

Når man er på topp i livet, må man alltid si «bank i bordet». Må ha glemt dette, for familien går ned: Omgangssyke. Kaos, barnediare, oppkast, tunge deadlines, forsovelser. Husker ikke så mye av de dagene. Men var var invitert ut med venner. Tung rødvinsfyll (men jeg syklet. Hjemturen var svært lang, og ble gjort i sirkler). De påfølgende dagene kjører jeg barna i bil til skole/barnehage flere ganger. Men det føles feil – harry, på en lat og taperaktig måte. Når den følelsen oppstår, virker faktisk 30 Day Challenge. 

De påfølgende dagene kjører jeg barna i bil til skole/barnehage flere ganger. Men det føles feil – harry.

Og det får uante konsekvenser. Nyheter om natur og klima treffer meg mer enn før. Og det påvirker meg da kona og jeg planlegger ferier. Er man med på miljøvennlige forandringsprosjekter, kan man ikke fly verden rundt med høyt CO2-avtrykk. 
– Skal vi ha norgesferie i år også? spør jeg.
– Vi har jo bestilt tur til Italia, sier hun.
– Men vi kan godt kjøre bil dit? fortsetter hun.
– Er det bedre? spør jeg.
– Aner ikke. Høres bare kult ut, sier hun.
– Deal. Bilferie i Europa sommer. Deretter hytta.  
– Men hvor drar vi i påskeferien. Det er jo nesten ikke snø her? Sier hun.
Jeg nevner sultent to vennepars planer om Alpene, men hører at det krasjer med klimaprosjektet jeg deltar i.
– Vi har verken råd eller samvittighet til det, sier hun.
– Hytta, da? sier jeg.
– Hva hvis det ikke er noe snø igjen?
– Badeland på Raufoss! sier barna og jubler.
Herregud. 

Prosjektet avsluttes med 40-årslag i Stavanger.
– Jeg kan ikke fly, sier jeg til kona.
– Og å sykle blir litt drøyt i stormen Tor. 
– Ta tog, sier hun.

Sånn blir det. 17 timer på tog på et drøyt døgn. Jeg strutter som Mor Teresa av moralsk fryd. Sannheten, som jeg ikke sier høyt, er at det er lett å kjøre klimavennlig i 17 timer. Jeg har nemlig flyskrekk og elsker alenetid. 17 timer på tog er ren luksus. Med moralsk selvtillit.

Denne artikkelen er også publisert i KK nr. 10-11.

Les noen av Kjetils tidligere spalter her:

 

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer