I flere måneder har jeg stått opp minst en time før alarmen går hver morgen og jeg har ikke lagt meg igjen. I like lang tid har jeg jobbet både kvelder og helger, uten at det har plaget meg ett sekund. Hva gjør jeg annerledes? Jeg gjør endelig det jeg vil.

Da jeg studerte journalistikk i London på midten av 2000-tallet, snakket alle om hvor vanskelig det var å få jobb som journalist hjemme i Norge. Derfor var gleden enorm da jeg etter studiene kom inn i et stipendiatprogram i NRK. Jeg følte meg heldig og flink der jeg gikk rundt i korridorene og hilste avslappet på legender i øst og vest.

Da jeg etter tre år takket ja til en promosjef-stilling i plateselskapet Warner Music, var det mange som lurte på om jeg var blitt gal. Jeg kunne jo få fast jobb i NRK, hva var det jeg holdt på med? Særlig var det mine jevnaldrende kvinnelige kolleger som var vantro.

Vi jenter har en større tendens til å gjøre det andre mener vi bør gjøre. Hadde man fått en fot innenfor det hvite huset på Marienlyst, så tok man den vel for pokker aldri ut igjen? Men jeg var 27 år og hadde ikke lyst til å bli på et sted der det gikk flere måneder mellom hver gang jeg fikk jobbe med noe jeg syntes var viktig eller gøy. Da fikk det bare være at jeg måtte levere inn adgangskortet med de ærbødige tre bokstavene på.