AMMING: - Ifølge ekspertisen er morsmelk selve livets eliksir og noe du bør tilby barnet til de er gamle nok til å svare: «nei, takk mamma, kan jeg få en wienerpølse i stedet?»
AMMING: - Ifølge ekspertisen er morsmelk selve livets eliksir og noe du bør tilby barnet til de er gamle nok til å svare: «nei, takk mamma, kan jeg få en wienerpølse i stedet?» Vis mer

Amming:

Når mamma må ty til flaska

Blod, svette og tårer strømmer. Bare ikke melk. Men på internett er ingen grunn god nok til å gi opp ammingen.

Joda - det måtte jo skje. Etter å ha blitt mamma i slutten av februar, har dagene siden bestått av mating, raping, soving og bæsjing - med ulike problemløsningsteknikker innenfor alle nevnte områder. Det fyller hodet fullstendig. Jeg registrerer nyhetsstrømmen som dundrer avgårde, og noe i meg får lyst å kommentere fitte-sms-er fra gutta på tur (det begynner å bli lenge siden allerede), spionmistenkte nordmenn med «Sad Sam»-øyne i bur, og et eller annet om det må ha vært digg å streike i NRK når det er så sjukt fint vær. Men det er ikke plass eller tid. Jeg har flasker som må kokes.

Det er lett å harselere over nybakte mødre. Jeg gjør det selv. Selv om det å få barn, og ikke minst selve fødselen i seg selv er det aller mest dramatiske, alvorlige og livsomveltende jeg - og alle fødekvinner opplever i livet. Selv trodde jeg at jeg skulle dø. Ikke sånn jeg pleier å si på gøy - når jeg har sett en kjendis eller opplevd noe teit sosialt. Nei, sånn på ekte. En sånn mørk, seig dødsangst som rant over meg som tjære i siste del av fødselen og holdt på å kvele meg. Antakelig en helt vanlig dag på jobb for alle fagfolk som var med på å dra ut jenta mi med sugekopp, og senere legge meg i narkose for å fjerne morkaka. Men for meg slapp ikke angsten fra forløsningen helt taket. Den satt som en klo i magen i de to første ukene. Jeg raste ned i vekt, gikk krokbøyd rundt i leiligheten som om jeg fortsatt skulle presse henne ut av meg, kun avbrutt av noen korte lufteturer i nabolaget på kveldstid for å komme vekk fra gråten hennes - som jeg taklet så urovekkende dårlig. Med ustø skritt skled jeg rundt i de speilglatte, ustrødde gatene i nabolaget og tenkte at jeg måtte gi henne bort til noen som mestret det her. Gratulasjons-sms-er om at jeg måtte huske å nyte disse dagene tikket inn fra fjern og nær. De måtte være sendt feil?

Jeg gråt når hun gråt. Det var ofte. For hvor ble det av melken? Jeg hadde forestilt meg at puppene skulle eksplodere av melkespreng, og at den nyfødte skulle smatte fornøyd i en slags halvdøs - slik alle fortalte. I stedet var vi lys våkne begge to. Hun av sult. Jeg av en form for skrekk.

Etter noen dager med endeløse ammeøkter og påfølgende gråt, gikk turen innom poliklinikken på Ullevål hvor de kunne bekrefte at barnet gråt av sult, og at melken jeg kunne by på ikke var tilstrekkelig. Løsningen ble å ty til flaska. Det ble redningen for både mor og baby. Og for pappa også i grunn.

Nesten tre måneder senere kan jeg se tilbake på oppstarten og tenke at jeg var helt irrasjonelt opptatt av å få til ammingen. En mor skal mette barnet sitt med pupp. Så enkelt er det. Vet man ikke bedre kan det se ut til at «alle» sitter på kafé med svulmende bryst og freestyleammer babyer som raphaelske kjeruber, mens du selv sitter hjemme med en ergonomisk ammepute og en baby som vrenger seg. Men på internett er ingen grunn god nok til å gi opp.

«Etter mye strev og tårer lurer jeg på å tilby flasken i tillegg eller kutte ut puppen helt. Et helt utslitt. Er det noen som har gjort det samme?», spør lissi85 ut i mammaforumet.

«Jeg hadde to brystbetennelser og brystvorter som kjøttkaker. Baby fikk rosa melk i to uker av alt blodet. Heldigvis ga jeg ikke opp! Hadde jeg vært deg hadde jeg prøvd litt til» svarer lillemor79 tilbake.

Og sånn fortsetter det. Råd etter råd fyller tråden, etterfulgt av velmente oppfordringer om å ikke gi opp. Ikke ennå. Prøv litt til!

Og selv om ingen av disse kvinnene - eller helsesøstrene - eller alle bøkene om barseltiden har som formål å gi deg som flaskemater dårlig samvittighet, er det vel så å si klin umulig å unngå. For ifølge ekspertisen er morsmelk selve livets eliksir og noe du bør tilby barnet til de er gamle nok til å svare: «nei, takk mamma, kan jeg få en wienerpølse i stedet?»

Det mangler altså ikke info om hvordan få til ammingen som det heter. Alle kan visst klare dette. Bare vi prøver hardt nok, lenge nok og ikke minst ofte nok. Det er bilder og illustrasjoner, nettsteder og forum. Leter du etter info om flaskemating derimot, er du heldig om bøkene du har kjøpt har viet ett kapittel eller et lite avsnitt til temaet. Ofte med den oppmuntrende overskriften: «For deg som ikke klarer å amme». Så står det ENDA en gang om morsmelkens fortreffelighet - og at du burde vurdere å pumpe ut det lille du har før du gir tillegg (for husk at INGENTING kan erstatte morsmelk, og derfor ikke bør betegnes som erstatning).

- Hallo, det omtrent bare vi i Skandinavia som ammer så mye og så lenge. Mødre i andre land i vesten må må jo tilbake på jobb, sa en venninne trøstende til meg og la til at mest sannsynlig var alle de amerikanske idretts- og filmstjernene jeg visste om - flasket opp på førsteklasses erstatning. Serena Williams. Uma Thurman.

Tilbake til meg selv og min sultne datter. Hvordan går det nå? Helt strålende! Hun blir mett og jeg blir trygg. Enn så lenge kjører jeg på med pupp først (etter iherdig innsats er det jo noe som kommer ut) etterfulgt av flaske med morsmelkerstatning, men skal jeg være ærlig, så får jeg se hvor lenge dette dobbeltløpet varer. Snart er tid for grøt og før jeg vet ordet av det sitter hun ved middagsbordet og ber om mer pizza. Det ble med forestillingen om et fullammet barn. Og til alle flaskemødre (som det kalles) som opplever at de må forklare seg når de henter opp brukerutstyret i familieselskap eller på kafé, har jeg selv funnet en replikk som funker: Ja, denne jenta her - hun er like glad i flaska som mor si!

LES OGSÅ: Det er ikke din bollemage som er feil - det er min!

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: