BRUNSNEGLE: Journalist Hege Lovstad Toverud sliter med å bli kvitt brunsneglene i hagen sin.
BRUNSNEGLE: Journalist Hege Lovstad Toverud sliter med å bli kvitt brunsneglene i hagen sin.
Brunsnegle

«Navnet er Arion Vulgaris. Nei, jeg snakker ikke om hunken i en latinsk såpeopera. Men om Arion brunsnegle»

Ølfelle, gift, salt og drukning - metodene er mange og brutale. Journalist Hege har innsett at å bli kvitt «Arion» går i sneglefart.

De sklir om natten. Når duggen faller og kveldskosen skal til å senke seg i de tusen hager. Da kommer de, som en saktegående beltevogn av brunt slim. Eter seg gjennom deilige hager, hvor roser en gang sto i flor. Tar livsgnisten fra tidligere hageentusiaster, og fortrenger dem opp på balkongen, med føttene opptrukket i avsky. 

Skulderputer. Limahl-hår. 80-tallet satte sine spor. Men det er en ting du ikke husker fra 80-tallet. Brunsnegler. Frem til rundt 1988 var det ikke en eneste brunsnegle i Norge. Ikke en eneste. Men sakte men sikkert var han her. Arion Vulgaris. Nei, jeg snakker ikke om hunken i en latinsk såpeopera. Men om Arion brunsnegle. Svartelistet og uønsket, og vulgær så det holdt. Og ikke tok han et nei for et nei heller.

Mens Norge åpnet seg for verden, åpnet Arion rognposen sin i de tusen blomsterbed. Sånn sett har vi oss selv å takke. For hver tujaplante vi har satt i jorden mot naboens nysgjerrige blikk, har vi vært med på å gi Arion fritt leide.  

Innføring av fremmede, skadelige arter er forbudt. Regulert av naturmangfoldloven. Alle som har prøvd å ta med seg en rabiesfrådende mårhund gjennom tollen vet det. Men brunsneglen, den slapp gjennom, gitt. Tok oss på Schengen. Gjemte seg i plantejord og la ut på reisen. Arion kom fra Frankrike, men der tørke og varme holder ham i sjakk i Syden, kom han til frodige forhold her nord. Og er det noe snegler liker, så er det fukt. 

Arion er nakensnegle. Høres uskyldig ut, men la deg ikke lure: Han er kjønnsmoden når han er fem uker. Mens menneskebabyer så vidt har begynt å feste blikket, er altså Arion ute og har seg.

En tvekjønnet rundbrenner med fire hundre egg innabords, og som skifter kjønn etter eget forgodtbefinnende. Alt hen er opptatt av er mat, drikke og sex. Men en glad liten nudist på jakt etter litt sommermoro, du tar liksom ikke livet av noen i sin ungdoms beste vår bare for det? 

Å være svartelistet betyr ikke bare at man er uønsket. Det betyr at man er en trussel for artsmangfoldet. Man fortrenger andre arter. Litt som en mobber. Der offeret må flytte. Brunsneglen er i kategorien «Svært høy risiko». Høyere finnes ikke. 

Hvert år manes det til dugnad, og metodene er mange: Ølfelle. Gift. Salt. Drukning. Saks. Barrierer. Sneglesuger. (Ja, den finnes faktisk. Du spenner den på som en ryggsekk). Første året som hageeier opererte jeg som skarpretter. Skred til giljotinen med hagespade og en kvalm klump i magen. Syntes ikke jeg kunne sette barna til det. Ikke mannen min heller, viste det seg. Så la jeg sneglene på en stein, en etter en, og med øynene sammenknepet i avsky skilte jeg hodet fra kroppen. Avskyen var mest overfor meg selv. En stolt snegle som hadde krøpet rundt i gresset og ikke gjort annet enn å bare være ... snegle. Hvordan kunne jeg? Barn hadde den sikkert også. Riktignok med et utseende bare en sneglemor kan elske, men likevel. «Ikke en snegl til jorden», husk. 

Jeg måtte distansere meg. Bestandsregulering. Det er et godt og nøkternt ord. På linje med helsevesenets boevne og bruker. Men hva skulle jeg velge? Sneglesuger? Da trengte jeg ikke å se på dem. Bare slå knute på posen og kaste i søpla. Men så meldte den seg, tanken på at et halvt hekto brunsnegle skulle «svuppe» inn gjennom røret. Selve vekten av den når den landet i ryggsekken. Det lille nappet i skulderstroppene ... 

Jeg kjente at jeg trengte svar. På hvorfor det ikke er noen dyr i den norske faunaen som har begynt å spise brunsneglene. Asbjørn Vøllestad, professor i biologi ved Universitet i Oslo, svarer: 

– Pinnsvinet spiser snegler, så dersom du er så heldig å få et pinnsvin i hagen bør du ta vare på det. Grevlingen vil også kunne spise brunsnegler, sier Vøllestad. 

BRUNSNEGLE: - Arion Vulgaris. Nei, jeg snakker ikke om hunken i en latinsk såpeopera. Men om Arion brunsnegle. Foto: NTB scanpix
BRUNSNEGLE: - Arion Vulgaris. Nei, jeg snakker ikke om hunken i en latinsk såpeopera. Men om Arion brunsnegle. Foto: NTB scanpix Vis mer

Vel og bra, selv om grevling og pinnsvin kanskje figurerer hyppigere i barnesanger enn på norske plener. Og er det ikke litt feig, å be Bolla Pinnsvin rydde opp? Hva med oss selv, her på toppen av næringskjeden? Jeg kaster det like godt ut til professor Vøllestad. Kan mennesker spise brunsnegler?

– Ja, mennesker kan nok spise brunsnegler, men om det er godt er en helt annen sak. Jeg har hørt om noen som har prøvd, men jeg tror ikke det smakte noe særlig.

– Ingen landjordens kongekrabbe, altså?

– Nei. Haha. Det er ingenting som tyder på at brunsneglen er fremtidens mat.  

– Ikke engang for fuglene? 

– Fugler skal være relativt store for å greie spise brunsneglen. Ender og gjess kan ta den, men de går jo ikke i hager. Kråke og skjære kunne nok spist sneglen, men de interesserer seg for annen type mat. Kanskje skjærene rett og slett ikke liker brunsnegler, sier Vøllestad og legger:

– Men skjærene lærer spisemønstre fra foreldre og slektninger, så om en skjære fant ut at brunsnegle var godt, så kunne det kanskje spre seg. 

Der har du det! Skjæra! Det er hun som er redningen. Heller enn på sneglestøvsuger, setter jeg penga mine på ei snartenkt skjære. Et frimodig fjærkre som istedenfor å vente på at søppelposen skal settes ut på trappa, finner ut at hun kan ta seg en tur ned i hagen i skumringen og plukke den ren for lubne snegler. Skjønner at det er mer kostnadseffektivt.

At det øker boevnen, så og si. Men sånt kan ta tid. Jeg innser det. Det går i sneglefart.  

hege.lovstad.toverud@kk.no

LES OGSÅ: Førskoledag: Når sønnen din klarer seg bedre på førskoledagen enn du selv gjør

Til forsiden