De sklir om natten. Når duggen faller og kveldskosen skal til å senke seg i de tusen hager. Da kommer de, som en saktegående beltevogn av brunt slim. Eter seg gjennom deilige hager, hvor roser en gang sto i flor. Tar livsgnisten fra tidligere hageentusiaster, og fortrenger dem opp på balkongen, med føttene opptrukket i avsky.

Skulderputer. Limahl-hår. 80-tallet satte sine spor. Men det er en ting du ikke husker fra 80-tallet. Brunsnegler. Frem til rundt 1988 var det ikke en eneste brunsnegle i Norge. Ikke en eneste. Men sakte men sikkert var han her. Arion Vulgaris. Nei, jeg snakker ikke om hunken i en latinsk såpeopera. Men om Arion brunsnegle. Svartelistet og uønsket, og vulgær så det holdt. Og ikke tok han et nei for et nei heller.

Mens Norge åpnet seg for verden, åpnet Arion rognposen sin i de tusen blomsterbed. Sånn sett har vi oss selv å takke. For hver tujaplante vi har satt i jorden mot naboens nysgjerrige blikk, har vi vært med på å gi Arion fritt leide.

Innføring av fremmede, skadelige arter er forbudt. Regulert av naturmangfoldloven. Alle som har prøvd å ta med seg en rabiesfrådende mårhund gjennom tollen vet det. Men brunsneglen, den slapp gjennom, gitt. Tok oss på Schengen. Gjemte seg i plantejord og la ut på reisen. Arion kom fra Frankrike, men der tørke og varme holder ham i sjakk i Syden, kom han til frodige forhold her nord. Og er det noe snegler liker, så er det fukt.