Jeg har sett opp til, beundret og strukket meg etter andre så lenge jeg kan huske. Da jeg var liten, var mamma den første som ble gjenstand for min nesegruse beundring. Jeg syntes alt mamma gjorde, var beundringsverdig. Hun var så snill, hun bakte så utrolig gode boller, lagde den beste pizzaen i hele verden (det gjør hun forresten fremdeles), og hun pyntet seg finere og luktet bedre enn noen andre jeg visste om!
Og så var det hun venninnen som hadde så utrolig fine klær og alltid virket som hun visste hva hun skulle si på en kul og selvsikker måte. Jeg øvde meg foran speilet for å ligne mest mulig på henne, og prøvde på mitt klønete vis å adoptere noe av hennes selvtillit.
Men det var ikke bare mennesker i min nære krets som ble gjenstand for heltedyrkelse. For da prins Charles forlovet seg med lady Diana Spencer 24. februar 1981, fikk jeg, i likhet med store deler av verden, mitt første ordentlige prinsesseanfall. Den nydelige,sjenerte barnehagelæreren i knallblå strikkejakke og hvit, høyhalset bluse satte en ny standard for beundring i min verden. Da de giftet seg i juli samme år, var det liksom selve beviset på at alle drømmer, uansett hvor store og uoppnåelige de virker, kan gå i oppfyllelse. Jeg satt foran tv-en med tårer i øynene og beundret tiara, puffermer, et 7,5 meter langt slep, mer enn 10 000 håndsydde perler og et ekte kongelig kyss (som historien senere skulle vise oss var mindre ektefølt enn det så ut til, men det visste jeg heldigvis ikke da).
Med årene er listen over hvem jeg har beundret og sett opp til, blitt både lengre og noe mer variert enn nære familiemedlemmer og kongelige. En lærer på ungdomsskolen, en foreleser på universitetet, en vokalist i et kjent band, en forfatter, en kollega, en sjef, en mor i klassen til sønnen min … Det er så mange man møter gjennom livet som har egenskaper, historier og liv som inspirerer. Og det er ikke alltid de største tingene som setter de mest varige avtrykkene.
Hvert år kårer vi i KK «Årets kvinner» blant dem som har inspirert oss i året som er gått. Og det er med stor stolthet vi presenterer årets vinnere i denne utgaven. For hver på sin måte har de i aller høyeste grad inspirert, berørt og bidratt til å endre folks liv: Liv Ullmann gjennom sitt livslange virke på scene og lerret, som savner sidestykke i Norge. Rima Iraki, som ledet NRKs aller første id-sending, og dermed ble historisk. Maud Angelica Behn, som holdt en så sterk tale ved farens båre at hele Norge tok til tårene, og pioneren Karen-Marie Ellefsen, som gikk foran og viste alle jenter at det ikke lenger finnes yrker som er forbeholdt gutta!
Og ikke minst hyller vi dem vi har valgt å kalle «Den nye frontlinjen». De som måtte bli på jobben da pandemien traff og alle vi andre gikk hjem og lukket døra bak oss. De som har sørget for at hjulene har gått rundt, at vi har hatt mat i butikkhyllene, undervisning og omsorg for ungene våre, rene sykehus, pleiehjem og kontorlokaler – og folk på jobb hvis vi ble så syke at vi måtte ha hjelp.
Til sammen utgjør de årets kvinner, et knippe forbilder som det virkelig er verdt å beundre og se opp til, alle som en!
Og med det vil jeg få ønske alle KK-lesere et riktig godt nytt år. Takk for følget i 2020. Måtte 2021 bringe gode ting for oss alle!
– Dette er mitt siste intervju
