INGEBORG HELDAL: Ingeborg Heldal skriver om hvordan man kan føle seg fra dag til dag. Du kjenner deg kanskje igjen? FOTO: Astrid Waller
INGEBORG HELDAL: Ingeborg Heldal skriver om hvordan man kan føle seg fra dag til dag. Du kjenner deg kanskje igjen? FOTO: Astrid WallerVis mer

Ingeborg Heldal:

- Noen dager våkner jeg og kjenner at jeg er litt sur allerede før jeg har forlatt dyna. Helt til åtteåringen sier «Hei, mamma, så pen du er»

Det er jammen godt å ha noen som ser at bak alt det dumme, så er jeg tøff innerst inne.

Har du noen gang hørt De Lillos-låten «Tøff i pyjamas»? Første vers begynner sånn: «Av og til, så er jeg så dum, at når jeg ser meg i speilet, da blir jeg irritert …»

Andre vers derimot: «Av og til, så er jeg så tøff, at når jeg ser meg i speilet, da blir jeg imponert …»

Jeg kjenner meg så veldig igjen i denne låta. Noen morgener spretter jeg opp, er lett til beins, kaffen lager seg nesten selv, jeg rekker å forme agurkskivene i matpakka til åtteåringen til små hjerter, og det vanker både bær og frukt i matboksen.

Håret ligger slik det skal, sminken sitter på null komma niks, og jeg synes det er lett som en plett å finne noe å ha på meg. Klesskapet mitt er tross alt fylt med valgmuligheter.

Jeg rekker til og med å blunke fornøyd til meg selv i speilet i gangen. «How you doin’?» (sagt i tonefallet til Joey fra «Friends»).

LES OGSÅ: Jakten på nytt pass

De andre dagene

Andre dager er langt fra like strømlinjeformede. Jeg våkner og kjenner at jeg er litt sur allerede før jeg har forlatt dyna. Ingen får kaffe. Ikke hjerteformede agurkskiver heller, for den saks skyld. Håret vil ikke samarbeide i det hele tatt, og grå ettervekst presser seg fram og konkurrerer med flisete tupper om å være styggest.

Jeg synes nesten ikke at det er noen vits i å sminke meg, ingenting kan uansett redde det sure, gustne fjeset som stirrer på meg fra speilet. I klesskapet henger bare ræl som ikke passer sammen, og til alt overmål har det meste der inne krympet og fått rar, ukledelig fasong.

I dag var av det sistnevnte slaget. Jeg fikk selvsagt ikke sitte på bussen heller, og syntes folk stirret på meg, og de tenkte sikkert at jeg var stygg på håret alle sammen (som om NOEN har krefter til å tenke på noe annet enn seg selv på bussen på vei til jobb).

LES OGSÅ: 10 ting han kan gjøre mens du ser på fotball-VM

Komplimentet

Så jeg var dum på bussen, dum på jobben, dum i lunsjen, dum i heisen, dum i møter og dum på vei hjem. I det jeg dumper inn i gangen etter en jobbdag som kjentes ut som den varte i omtrent 120 timer, er jeg fremdeles like dum.

Jeg tenker surt for meg selv at jeg i hvert fall ikke skal lage noe godt til middag, og lurer i mitt stille sinn på om jeg skal hente fram igjen 80-talls marerittet «kabaret med erter, egg og reker» bare på trass.

Mens jeg er dypt inne i en tankerekke dominert av aspik og remulade, stikker plutselig åtteåringen hodet ut i gangen: «Hei, mamma, så pen du er.»

Og idet jeg kikker meg i speilet, ser jeg at han jammen har rett. Jeg er ikke dum lenger! Jeg er tøff. En kompliment fra den lille mannen i mitt liv var alt som skulle til. I morgen satser jeg på å være tøff fra starten av. Ting blir så mye bedre da.

Men de dagene det ikke går (og de kommer, det vet jeg), er det godt å ha noen som ser at bak alt det dumme, så er jeg tøff innerst inne.

LES OGSÅ: Det ble ikke sommerkropp i år heller

LES OGSÅ: Å komme på døra utan avtale er nesten like frekt som å spionere på nokon som dusjar

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: