KOLLEKTIVTRANSPORT: - Daglig opplever jeg massiv irritasjon. Og det er ikke bussen sin skyld. Det er folk. Folk som tror at ryggsekken eller veska trenger et eget sete på en overfylt trikk, skriver Ingeborg Heldal. FOTO: Astrid Waller
KOLLEKTIVTRANSPORT: - Daglig opplever jeg massiv irritasjon. Og det er ikke bussen sin skyld. Det er folk. Folk som tror at ryggsekken eller veska trenger et eget sete på en overfylt trikk, skriver Ingeborg Heldal. FOTO: Astrid WallerVis mer

Kollektivtransport:

Noen enkle kjøreregler

Vi kunne levd friksjonsfritt side om side på samme buss. Men slik er det ikke.

Hvis du bor i en stor by, la oss si Oslo, sier det seg selv at du i mange tilfeller må dele plass med andre. Mange andre. Og hvis du kommer fra en liten bygd, la oss si Brøttum, så sier det seg selv at det i mange tilfeller byr på en stor overgang.

Når du er vant til å kunne gå flere kilometer uten nødvendigvis å møte på et eneste menneske, kan du fort få en lett klaustrofobisk følelse av å klemme deg inn på 21-bussen fra Hasle til Bislett midt i den verste rushtrafikken.

Når det er sagt, har jeg snart bodd like stor del av livet mitt i Oslo som på Brøttum, og jeg har lært meg å bli glad i hovedstaden vår. Faktisk elsker jeg Oslo. Jeg elsker at det rett utenfor stuedøra mi ligger et hav av muligheter, enten jeg har lyst på et kafébesøk, vil ta med sneipen på åtte på et museum, har lyst til å se den nye Steven Spielberg-filmen i 4DX, trenger en tur i marka (som i rettferdighetens navn ikke skjer særlig ofte, men jeg liker å vite at muligheten og turstiene ligger der, bare noen stopp med T-banen unna), eller bare vil se hva slags sko de har fått inn i yndlingsbutikken min akkurat nå.

Jeg har også valgt å bosette meg midt i gryta, med trikken rumlende forbi rett utenfor, og kan med hånda på hjertet si at lyden av blåtrikken er som byens hjerteslag for meg. Den bare ligger der i bakgrunnen, trygg og rytmisk. Den vekker meg aldri, og er mindre forstyrrende etter alle disse årene enn lyden av våryre, kvitrende småfugler.

Og hver eneste dag tar jeg trikk, buss eller bane til jobb. Jeg er helt avhengig av kollektivtrafikken for å få hverdagen til å gå opp. Og det er her jeg har en ting jeg vil ta opp. For dette burde jo ikke være noe problem hvis alle bare fulgte noen helt enkle regler. Vi kunne levd friksjonsfritt side om side på samme buss. Men slik er det ikke. Nei da! For daglig opplever jeg massiv irritasjon. Og det er ikke bussen sin skyld. Det er folk. Folk som tror at ryggsekken eller veska trenger et eget sete på en overfylt trikk. Og den gjør IKKE det hvis noen skulle være i tvil. Den som derimot trenger setet, er hun slitne mammaen med en sutrete fireåring på armen, eller han med krykker borte ved bussdøra der, som sliter med å holde seg på beina i hver sving.

Og når bussen stopper ved din holdeplass, la nå (for svarte svingende) folk få komme seg av før du presser deg på. Det er ikke spesielt oppmuntrende etter en lang dag på jobb og faktisk nesten ikke klare å komme seg AV trikken, og i enkelte tilfeller oppleve at han lille på åtte som holder i hånda blir presset lenger innover i vogna når målet er å komme seg motsatt vei.

Vi må jo leve til tider tett i denne byen, og det hadde vært så fint om alle fulgte disse veldig enkle reglene. I hvert fall for meg og mitt blodtrykk. For hvis du kommer fra en liten bygd, for eksempel Brøttum, blir du aldri helt vant til å stå som sild i tønne.

LES OGSÅ: «Mange lurer på hvordan jeg, som har brukt mange år på å jobbe med en slags rockekred, har endt opp som Eurovision-entusiasters ansikt utad»

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: