Som journalist møter man mange mennesker. Mange av dem har man av ulike årsaker glemt allerede noen dager etter møtet. Men noen brenner seg fast og forblir en del av deg - både som journalist og som person.

Mitt møte med Vibeke Skofterud ble et av dem.

Jeg har alltid vært opptatt av idrett og sport, men aldri vært en av dem som har havnet på toppen i noen som helst gren - mye fordi jeg ikke har den prototypiske smidige, smale, slanke kroppen som man antar at enhver på toppen har. Det har ofte vært ekstremt deprimerende å håndtere, men på veien har mennesker som Vibeke Skofterud inspirert meg og motivert meg - og gitt meg troen på at jeg er god nok som jeg er.

Jeg har latt meg fascinere og imponere av Skofterud i skisporet, og har alltid likt den «anti-flink pike»-holdningen hun hadde på landslaget. Hun var aldri redd for å si hva hun mente, og hun hadde tilsynelatende en vilje og en selvtillit av stål.

Denne stålviljen tok henne veldig langt, og hun kunne skilte med flere velfortjente medaljer.