Å SNAKKE OM DØDEN: Jeg var i 20-årene da mormoren min sa at det nok ikke var så lenge til hun skulle dø. «Jeg har hatt et møte med begravelsesbyrået», sa hun. Jeg holdt på å kjøre av veien. FOTO: Fotografihilde.no
Å SNAKKE OM DØDEN: Jeg var i 20-årene da mormoren min sa at det nok ikke var så lenge til hun skulle dø. «Jeg har hatt et møte med begravelsesbyrået», sa hun. Jeg holdt på å kjøre av veien. FOTO: Fotografihilde.no Vis mer

Døden:

Om døden. Og livet

På dødsleiet hadde jenta, som var i begynnelsen av 30-årene, skrevet et gjennomtenkt og dønn ærlig brev til dem hun var glad i.

Som femåring drømte jeg at familien min trodde jeg var død. De la meg i en kiste og begravet meg. Men så var jeg altså ikke død, jeg sov bare tungt. Jeg våknet - og der lå jeg ... i den trange, mørke kisten, under mange lag med jord. Jeg hamret, sparket, hylte, skrek og gråt. Til ingen nytte. Alle trodde jo at jeg var død. Det var en grusom drøm! Den kom tilbake flere ganger senere og gjorde at jeg ble veldig redd for døden.

Som voksen vet jeg at det å ha perioder der man frykter ulike ting, som døden, er en helt normal del av alle barns oppvekst. Det kalles «utviklingsangst». Men jeg er fortsatt redd for døden. Ikke på samme måte som før, men som mange andre, frykter jeg døden fordi jeg er glad i livet og redd for å skilles fra dem jeg elsker.

Jeg var i 20-årene da mormoren min sa at det nok ikke var så lenge til hun skulle dø. Jeg kjørte bil, og mormor satt ved siden av. Hun var i slutten av 70-årene, men fortsatt frisk og aktiv.

«Jeg har hatt et møte med begravelsesbyrået», sa hun. Jeg holdt på å kjøre av veien. Hun hadde selv ringt et begravelsesbyrå og hatt møte med dem, der temaet altså var sin egen begravelse!

Det de hadde blitt enige om lå i en konvolutt hjemme hos henne. «I skuffen øverst til venstre i skjenken like ved telefonbordet», sa hun. Jeg klarte ikke å forholde meg til det den gangen. Vi var nære, mormor og jeg – og jeg følte vi var like. Men ikke på dette punktet. Nå vet jeg at det kanskje er enda flere som meg enn som mormoren min.

Jeg har skjønt at det faktisk er svært vanlig å ha et anstrengt forhold til det at døden er et naturlig utfall av livet. Like før legen og professoren Per Fuggeli døde, oppfordret han oss til å snakke mer om døden. Lektor og forfatter Inge Eidsvåg mener at døden burde bli tatt opp i skolen og diskutert i undervisningen. I Norge er forventet levealder 82 år. Kanskje er det derfor vi ikke snakker om døden? Fordi den virker så fjern? Andre steder i verden er situasjonen helt annerledes. I Sierra Leone, for eksempel, er forventet levealder bare 41 år.

For en tid tilbake fulgte jeg, som journalist, ei dødssyk jente den siste tiden av livet hennes. Hun hadde nylig feiret 30-årsdagen sin og var nygift. Jeg kom tett på henne, og det er noe av det mest smertefulle jeg har gjort som journalist og menneske. Vi snakket sammen om livet hennes, om menneskene hun elsket, om sykdommen hun visste snart ville ta livet av henne, om hva livet hadde lært henne om kjærlighet og nære relasjoner. Om det å akseptere at hun ikke ville rekke å få egne barn, om det å leve med at det snart var slutt på livet hun elsket. Det var på den tiden Lalehs «Some die young» toppet hitlistene og var på alles lepper. Folk smilte mens de gikk rundt og nynnet på den. Var det ingen som reflekterte over teksten? Som hun hatet den sangen. Hun som snart skulle dø! Ung. Hun hadde metastatisk brystkreft, og den siste gangen jeg møtte henne var på sykehuset like før hun døde. Fotografen og jeg kjørte sakte mot sykehuset den ettermiddagen, og vi brukte lang tid på å finne rommet hun lå i. Merkelig nok var det ikke helt for jævlig og bunnløst sorgfylt å sitte der på dødsleiet, slik jeg hadde forestilt meg. Jeg tror faktisk at vi lo nesten like mye som vi gråt. Da jeg dro derfra skjønte jeg ikke hvordan det var mulig. Og jeg skjønner det vel egentlig ikke ennå. Det var, som du sikkert har skjønt, ikke jeg som brakte med meg en så avslappet måte å forholde seg til døden på, inn på det sykerommet den kvelden. Det var henne. Hun var rolig, fryktløs, takknemlig for mange og mye og veldig raus mot oss som besøkte henne.

Nylig hørte jeg en historie om en annen jente i 30-årene, som også fikk dødelig kreft. Bare noen timer etter at hun var begravet, skålte familien og vennene i champagne. For livet, for kjærligheten, for øyeblikket, for fremtiden. De gråt og lo om hverandre. Ingen var kledd i sort. Alt dette var etter den avdødes ønske.

Før chamagnefesten, i kirken, i selve begravelsen, fortalte hun dem hva hun mente om situasjoner og relasjoner blant sine nærmeste. Litt før hun døde hadde hun skrevet et langt, gjennomtenkt og ærlig brev til dem hun var glad i og gitt det til presten. Fra prekestolen leste presten opp den ene personlige meldingen etter den andre. Samboeren til en av hennes nærmeste venninner fikk beskjed om at: «NÅ, nå er det på tide å fri! Kjæresten din fortjener å høre hvor mye hun betyr for deg, hvor fantastisk nydelig hun er, hvor uendelig høyt du elsker henne og at du vil dele resten av livet ditt med henne. Livet er skjørt, vi vet ikke hvor mange dager vi får sammen. Så hva venter du egentlig på?» Samboeren til venninnen gikk ned på kne, der og da, og fridde midt i begravelsen. Han fikk ja.

To i omgangskretsen hennes, som hadde en unødvendig konfliktfylt relasjon, fikk beskjed om å ta seg sammen, sette en strek over fortiden. Hun ba dem reise seg, finne hverandre blant benkeradene i kirkerommet og gi hverandre en klem. Hun minnet dem på hva som virkelig er viktig i livet og ba dem glemme gammelt grums. Den avdøde hadde skrevet flere brev. Like før hun døde, hadde hun gitt en konvolutt til en nær venninne, og sagt at den kunne åpnes en stund etter at hun var død. Da venninnen åpnet denne, fant hun to nye konvolutter inni. Den ene var til enkemannen og den andre var ferdig frankert og adressert til en annen god venninne. Hun som var død hadde arrangert en middag mellom mannen sin og denne venninnen, som selv hadde mistet sin mann i kreft et par år tidligere. I brevene stod det at hun lurte på om mannen hennes kanskje kunne fylle en farsrolle for barna til venninnen. Hun skrev at hun visste hvor mye de savnet pappaen sin! Og kanskje kunne hun, venninnen, fylle en morsrolle for hans barn som nå hadde mistet henne? Mammaen sin. Det stod at hun syntes de passet sammen. At ingenting ville gledet henne mer enn om de fant hverandre og ville dele resten av livet. Med tid og stunder gikk det faktisk akkurat sånn som den rause og livsbejaende jenta og tobarnsmoren hadde tenkt før hun døde.

Per Fugelli sa en gang at han ville hente døden ut av fengselet for forbudte ord. Og det var vel nettopp det begge disse jentene gjorde før de døde? Jeg bøyer meg i støvet.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: