I fjor sommer var jeg i Lofoten. Når jeg ser på bildene derfra ser reisefølget ut som en gjeng nyrehabiliterte rusmisbrukere i våre ulike kombinasjoner av converse, solbriller, nyinnkjøpt sportsutstyr og usminkete, nesten nyfødte fjes i vinden.

Vi elsket å være der! At verken jeg eller vennene mine gled sømløst inn i landskapet, skyldes i stor grad manglende befatning med det store, altomfattende, meningsfulle FRILUFTSLIVET. I forkant av turen måtte jeg derfor gå til innkjøp av ALT som hører med til opphold i naturen, altså min første porsjon membran-klær kjøpt i sportsbutikk. Dette er klær som åpenbart oppfyller alle krav til hva et klesplagg skal gjøre – unntatt å se bra ut. Å handle inn disse plaggene holdt på å ta knekken på meg, mentalt og økonomisk.

La meg si det slik: Forskjellene mellom dyre og rimelige klær har alltid framstått som forståelige for meg. Ulike kvaliteter, merkenavn, snitt og detaljer gir ulike priser. Denne kunnskapen har jeg tenkt – i min enfoldighet – at vil være direkte overførbar til såkalte fritidsklær. Derfor entret jeg det som må være Nord-Europas største sportsforretning med friskt mot, en hangar fylt til randen av alt vi nordmenn bruker fritiden vår på – og ikke minst lønnen vår på.