På vei til jobb i går, mens jeg satt og hørte på Nyhetsmorgen på NRK som jeg pleier, hørte jeg en reportasje som fikk meg til å stoppe opp og tenke. For i dag, 28. mai, er det verdens mensdag, og i den forbindelse hadde NRK laget en sak hvor det kom fram at hjelpeorganisasjonen Care Norge har avdekket av flertallet av norske kvinner fremdeles føler skam rundt mensen. I 2022!

For eksempel viste undersøkelsen at så mange som 57 prosent synes det er flaut å fortelle at de har fått mensen for første gang. 43 prosent svarer at de har følt seg mer skitten når de har hatt mensen, mens hele 67 prosent har vært bekymret for at de skal blø gjennom klærne og at andre skal legge merke til flekker.

På verdensbasis er bildet enda mørkere. På Care sine hjemmesider kan vi lese at så mange som 800 millioner har mensen hver dag, men at 500 millioner av disse har ikke tilgang til mensprodukter. Og i mange land og kulturer er mensen i mye sterkere grad enn i Norge forbundet med tabu, skam og sosial ekskludering.

Jeg husker kjempegodt da jeg fikk mensen som 14-åring. Jeg synes det var sent og hadde egentlig ventet en stund på det. Jeg husker også hvor jeg var da jeg oppdaget det, og at mamma viste meg hvor i skapet jeg kunne finne de tykke, myke Saba-bindene. Men jeg husker også minst like godt stresset forbundet med de månedlige blødningene. Syntes bindet? Skjønte folk hvorfor jeg ikke var med i svømmetimen og snakket de om det? Kom jeg til å blø gjennom bindet? Og hvorfor i helv … fikk jeg aldri den tampongen til å sitte ordentlig?