De fleste hverdagshelter får aldri historiene sine fortalt. Historiebøkene vies dem som er stormannsgale, dramatiske og ofte etterlater seg blodige spor, paradegater, triumfbuer og brede avenyer.
Men de aller fleste av oss lever jo livene våre i det stille. Går på jobb, betaler regninger, passer på barna, snakker med naboen ... Denne lille historien er om en slik hverdagshelt. Den handler om pappaen min!
Han heter Olav Magne, men blir kalt, Magne, pappa, bestefar eller Bai, alt etter som hvem som snakker. Han har vært pappaen min i 46 år. Han er også pappa til min lillesøster, som er åtte år yngre enn meg. Også har han vært gift med mammaen min i 49 år.
Han er hverken dramatisk eller stormannsgal (heldigvis). Og det kommer nok ikke til å bli oppkalt noen avenyer etter ham heller. For de kaller nok ikke gater opp etter en pappa, selv om han stilte fanget sitt til disposisjon hver gang jeg måtte trenge det da jeg var liten og engstelig av natur og syntes mange ting var store, skumle og litt vanskelige å forstå. Da var det godt å ha en pappa som hadde verdens tryggeste fang og som visste absolutt alt som var verdt å vite.
Det bygges nok ingen triumfbuer for en pappa som tålmodig kveld etter kveld bøyde tyske verb om og om igjen, og gjentok dativ-preposisjonene til øra mine blødde (aus, ausser, bei, mit, nach, seit, von, zu), og på den måter cruiset meg inn til toppkarakterer og en framtid hvor jeg kunne velge og vrake i utdanning og muligheter.
Det reises nok heller ingen bronsestatue for en pappa som sto opp og satte seg i bilen uansett hvor sent det var, og hentet enda avkommet hadde LOVET at skyss var fikset på forhånd. Han dømte heller ikke de gangene det var helt åpenbart at det hadde vært noe annet i glasset enn cola light, selv om jeg hadde lovet dyrt og hellig at jeg ikke skulle drikke alkohol. Han bare kjørte hjem og passet på at jeg kom meg trygt i seng.
Pappa har også viet store deler av livet sitt til andres barn enn meg og søsteren min. 45 år jobbet han som lærer i ungdomsskolen! Og det knapt uten en eneste fraværsdag!
Tusenvis av elever, hundrevis av klasser. Jeg har ikke tall på hvor mange tidligere elever som har kommet bort til meg i ettertid og fortalt meg fine ting om faren min. At han så potensiale i dem, selv om andre så på dem som håpløse. At han alltid hadde tid til en liten prat eller noen gode råd, selv om det skulle vise seg at de gode rådene trengtes på kveldstid. Pappa drev tilpasset opplæring lenge før det sto et ord om det i en eneste læreplan.
Jeg unner alle elever i ungdomsskolen en lærer som min far! Men mest av alt unner jeg alle en pappa som min. Jeg er verdens heldigste!
Gratulerer med farsdagen, pappa.
- Er jeg en interesseløs innegris, eller finnes det håp for en som ikke elsker marka?
