MOBILBRUK: NRKs artikkel traff meg. Sikkert fordi jeg har oppdratt et barn med en mobiltelefon limt fast i hånda. FOTO: Alex Iversen/TV2
MOBILBRUK: NRKs artikkel traff meg. Sikkert fordi jeg har oppdratt et barn med en mobiltelefon limt fast i hånda. FOTO: Alex Iversen/TV2Vis mer

Mobilbruk:

Pedagogi hysteri

Jeg føler meg truffet. I en nerve jeg ikke synes vi må forsvare til stadighet. Sikkert litt fordi jeg har oppdratt et barn med en mobiltelefon delvis limt fast i hånda.

Jeg har ingen grunn til å så tvil i at forskning som sier at overdreven mobilbruk i samvær med barna våre er en uting. I verste fall kan visstnok det å være oppslukt i mobiltelefonen være skadelig for relasjonen mellom foreldre og barn.

Men jeg får høy puls og kjenner at det koker litt i både kinna og blodet, når jeg leser disse sakene om hvordan teknologien liksom spiser opp hverdagen vår og ødelegger mellommenneskelige relasjoner. Herregud, skulle tro at disse mobiltelefonene utsondret giftige stråler som fratok oss både sunn fornuft, evne til å være ansvarlige og ikke minst gjorde hele landet til potensielle barnemishandlere.

Jeg føler meg truffet. I en nerve jeg ikke synes vi må forsvare til stadighet. Sikkert litt fordi jeg har oppdratt et barn med en mobiltelefon delvis limt fast i hånda selv, og blir engstelig for at jeg har gjort uopprettelig skade med min nettavhengighet. Jeg har selv en gutt på 8 år som jeg jo må innrømme at av og til har bedt meg titte opp fra maskinen eller telefonen for å få oppmerksomheten min. Av og til har jeg sagt «jeg skal bare …». Av og til har jeg bløffa, bedt han vente to minutter og sagt at jeg må skrive ferdig en mail, mens jeg strengt tatt har sittet på et eller annet uvesentlig nettsted og sett på geiter som lager menneskelyder, chattet med en gammel flamme eller lest en tabloid sak om den nye store rumpa til en av Kardashian-søstrene.

Har vi blitt dummere med åra?

Det sier seg selv, at det ikke er spesielt omtenksomt, pedagogisk taktisk eller raust. Men det har med skam å melde skjedd en gang eller ti. Spesielt da de er små er det nok lett å tro at de ikke vil merke at man er distrahert. Men så viser det seg, at selv de aller minste merker at mamma eller pappa ikke er 100 prosent tilstede. Ikke bra … Men, dette er jo ingen nyhet. NRK publiserte onsdag en artikkel med gode råd (og bekymringer) fra fagfolk som viser at vi foreldre som sitter mye på mobilen må tenke oss om to ganger. Både helsesøstre og forskere advarer foreldre mot å prioritere mobilen når de er sammen med de aller minste. Det kan skade både samspillet og tilknytningen, sies det i artikkelen.

Hjerneforsker ved NTNU, Audrey van der Meer, er på ballen:

- Ja, for det er så mye viktig som skjer før barnet er i stand til å si sine første ord. Det første året er veldig viktig selv om mange foreldre nok ikke forstår det, sier Audrey van der Meer, til NRK.

Virkelig? Er det så mange som ikke forstår dette? Har vi blitt dummere med åra? Tar vi mindre hensyn til de aller minste enn før? Nei, sier jeg til det. I dag kan vi så mye mer om barn og det å knytte bånd og opprette trygghet. Nå drar jeg det helt ut på kanten av stupet men, bare for noen generasjoner siden var de beste rådene for å oppdra spedbarna med «god oppdragelse» en salig blanding av å holde et rigid system og struktur. Fysisk avstraffelse (og ikke minst trusler om det) var helt vanlig. Jeg hadde en far som var født i 1939 og det skal sies at jeg er preget av hans syn på oppdragelse. Var jeg «lydig» var alt bra. Dette innebar i stor grad at jeg holdt kjeft, lekte for meg selv og fulgte reglene hjemme. Det funket sånn passe. Jeg hadde en fantastisk barndom på mange måter, men disse rammene er ikke noe jeg har tatt med meg videre som forelder selv.

Mobilen for meg da jeg hadde en liten baby var er pause

Da jeg fikk barn og min far observerte meg med barnet på den ene armen og mobilen i den andre, ble han helt fortvilet. Det var ikke måte på hvor hjerteskjærende han syntes det var å se meg ignorere mitt eget avkom på slikt vis. Det ble noen høylytte krangler og mange tårer og haraball når nettopp dette tema. Han hadde selvsagt rett på mange måter. Men, mobilen for meg da jeg hadde en liten baby var er pause. Fritid, å zoome ut, være sosial til tross for at jeg satt hjemme alene og så holdt jeg meg oppdatert. Jeg skulle jo heller ikke ta i mot råd fra en som jobbet konstant gjennom hele barndommen min og som oppdro barn med den rettesnor at vi helst ikke skulle sees eller høres.

Dagens foreldre er i motsetning gjerne opptatt av at barna skal gis selvtillit. Samtidig som de skal være sosiale og flinke til å samarbeide med andre. Og alt dette tror jeg vi får til selv med mobilen mye i hånda. Så for pokker heller! «Hva er det jeg har vokst opp med da?!», husker jeg at jeg ropte til faren min en gang, det ble påpekt at jeg satt med trynet i en eller annen skjerm.

Jeg kan bare snakke for meg selv og andre barn av 70 og 80-tallet. Men til tross for mange flere hadde hjemmeværende mødre da enn i dag, har jeg sterke tvil om at de var spesielt mer «tilstede» med spedbarna enn dagens småbarnsforeldre. Jeg har venninner som ikke går ut av huset på seks måneder etter de har fått barn. Senest for noen måneder siden ble tre av mine venninner, som alle er småbarnsmødre, bedt i et selskap som var planlagt flere måneder i forveien. Alle meldte avbud fordi de ikke engang ville ha barnevakt til babyen sin. Og dessuten måtte de amme.

Jeg hadde minst fire «Au pairer» (som jeg husker), gikk deltid i barnehage, hadde dagmamma og gikk med nøkkel rundt halsen så jeg kunne komme meg inn og ut av huset når ingen var hjemme. I tillegg kan jeg med hånda på hjerte ikke huske én eneste gang at verken mine eller vennene mine sine foreldre lekte med oss. Uten å overdrive vil jeg tørre å påstå at brorparten av de barna jeg omgås, måtte de være barnehagebarn eller skoleelever, er så vant til å aktiviseres, bli sett og stimulert at samtlige blir stresset og får angst når de ikke pusler med noe konstant.

Slapp av, det går bra

Den mobilen tar nok for mye av tiden vår, men jeg håper og tror at vi i 2018 kompenserer på andre områder. Nå kan det hende moren min vil arrestere meg på dette; men jeg tror ikke verken hun eller faren min leste så mye som én bok, en sak eller artikkel om barnepedagogikk på 80-tallet. Det ble da folk av oss også? Selv om vi ikke ble sett hele tiden.

Ikke hadde vi kronisk øyekontakt med de voksne, ikke har vi blitt bortskjemt med aktivt samspill og tålmodighet som ikke kjente grenser. Vi vokste opp for oss sjøl. Eller med noen barnepassere som dumpa oss ute aleine. Sure søsken, noen barnehageansatte, noen kompiser, lærern og nøkkel rundt halsen.

Slapp av med dette a! Det går så bra! Helt topp. Man har jo fra før kronisk dårlig samvittighet som småbarnsforelder anno 2018.

En bekjent av meg på Facebook, vel og merke et par tiår eldre enn meg, kommenterte da jeg delte NRK-artikkelen og jeg kjente jeg ble akutt forbanna. Han skrev: «Alt var ikke verre før, sludder. Ta en tur på t-banen og se ferske mødre med all oppmerksomhet rettet mot mobilen mens spebarnet desperat prøver å få kontakt med zombien som dessverre fødte det. Det er hjerteskjærende å se på og ikke en dritt man kan gjøre.»

Jeg fyrte tilbake en tirade om at han ikke hadde småbarn, men det har jeg. 8-9 timer lange skoledager med skolefritidsordning, fotball, svømming, lekegrupper, vennegrupper, nabogym, bursdager, slalomkurs, lekser, mat, kompiser, besøke familie og venner. At vi voksne plasserer trynet i mobilen mellom slaga er helt utrolig lite hjerteskjærende. Barn får langt mer oppmerksomhet enn tidligere. De får bedre mat, mer varme og kjærlighet. Dagens foreldre lytter mer, straffer mindre. Vi gir barna bedre pedagogisk oppfølging, mer aktiv fritid og vi snakker med barna våre.

En annen venn, som er tobarnsfar kommenterte i samme kommentarfelt at han mente det problematiseres en bagatell i artikkelen. Jeg sier meg enig! Nå er jeg ikke verken forsker, pedagog eller verdens beste forelder. Og dette handlet i utgangspunktet om småbarn/spebarn og hvordan våre minste i det tidligste stadiet i livet skal knytte seg til sine foreldre. Men tematikken brer seg utover barneårene allikevel. Man kan skamme seg i hjel som forelder og gjøre noen kardinaltabber underveis uten å toppe det med at man skal få hetta hver gang ungen fersker deg på mobilen.

Det å få dårlig samvittighet hver gang man flipper frem telefonen er ikke særlig nevenyttig. Hva med å gi den omsorgen og oppmerksomheten som er naturlig? Det er den som til syvende og sist barnet tar med seg videre. Man vet som regel hvor grensen går for både seg selv og de små. Og et neglisjert barn, finner alltids en høylytt eller subtil måte å trekke hue ditt vekk fra mobilen på. Det er helt sikkert.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: