OPPDRAGELSE: «Hyper-parenting» eller «slow parenting»? Hva gjør du? FOTO: Hilde Brevig
OPPDRAGELSE: «Hyper-parenting» eller «slow parenting»? Hva gjør du? FOTO: Hilde Brevig Vis mer

Oppdragelse:

Praktiserer du «hyper-parenting» eller «slow parenting»?

På samme måte som vi i jobbsammenheng spør oss selv om hvordan vi kan forbedre et prosjekt og optimalisere et produkt, fokuserer mange av oss på hvordan vi kan bli de perfekte foreldrene.

En gutt jeg nylig snakket med, fortalte at han var sliten. Han er ni år og føler at han aldri har tid til å gjøre noe av det han virkelig vil. Han lengter etter muligheten til å bli med kompiser hjem etter skolen. Det hender han spør foreldrene om å stå over en trening, men han får stort sett nei, fortalte han.

Gutten er talentfull, han trener hver eneste ukedag og mange lørdager i tillegg. Han er blant de beste i landet innenfor sin idrettsgren. Jeg har hatt inntrykk av at han er ambisiøs, men forstod at han er ambivalent. Han elsker sporten. Samtidig er han fristet til å legge alt på hylla. Men det går ikke. Foreldrene mener han må bruke talentet sitt. Utvikle og strekke seg lengre. Pushe seg selv for å bli så god som overhodet mulig.

Aldri før har barn hatt mer regulert tid enn i dag

Selv om ikke alle foreldre er like ambisiøse, som denne niåringens, har norske barn aldri tidligere hatt mer regulert tid. Bare i løpet av de første månedene er mange babyer innom babysvømming, småbarnsang, babykonserter, babykino og babymassasjekurs. Alt i beste mening, selvsagt.

Så følger barnehage, fritidsaktiviteter og deretter SFO og flere aktiviteter. Helgene og feriene inneholder også mer organisert aktivitet enn tidligere. Dette er jo på godt og vondt, tenker jeg – men mange erfarer at det har gått litt langt ... For når vi har veldig mye regulert tid, gir vi slipp på det som kanskje er viktigst i livet. Nemlig tid til hverandre. Langsom tid. Tid til å «bare være» i våre nærmeste relasjoner.

«Slow parenting» er en mottrend til det å institusjonalisere store deler av barndommen. Trenden går ut på å bryte ut av det vante skjemaet, sørge for å gi barna nok tid og rom til å utforske verden i sitt eget tempo. I praksis handler det om å redusere antall organiserte fritidsaktiviteter etter skolen og i helgene, droppe eller kutte ned på SFO – og å redusere antall timer i barnehagen for de minste.

Med «slow» menes ikke at man skal gjøre alt i sakte tempo, men å roe ned, finne den riktige hastigheten for sin familie. «Slow parenting»-trenden innebærer kvalitet over kvantitet, meningsfylte relasjoner – og fokus på tilstedeværelse i øyeblikket.

«Hyper-parenting»

Det var svenske Trine Grönlund som startet trenden. Hun levde et travelt liv med to barn og en lederstilling innenfor IT i New York. En dag sa det stopp. Kroppen orket ikke mer. Grönlund, som i dag titulerer seg som SLOW-ambassadør, har uttalt:

«Jeg elsket livet mitt i New York. Pulsen, karrieren, livet. Alt gikk så fort. Hvis det ble kjedelig, var det bare å trykke på fast forward-knappen. Hvert minutt skulle fylles. Alt skulle oppleves. Hverdagen kom aldri. Jeg bare nøt det. Eller gjorde jeg det?».

Psykologspesialist Marianne Østby har skrevet i Aftenposten at hun opplever at barn taper kampen mot foreldrenes ambisjoner. Hun erfarer at foreldrenes angst for å ikke gjøre nok for barna sine fører til «hyper-parenting».

Psykologspesialisten skriver:

«Med angsten i halsen utøver de foreldreskapet sitt som om det var et OL. En hverdag der barnets tid er gjennomorganisert av de voksnes planer og ambisjoner. Barn uten anledning til fri lek. Dette er bekymringsfullt for selvfølelsen. Vi vet at fri lek bygger selvfølelse».

I en kommentar i New York Times skriver journalist og redaktør KJ Dell´Antonia at trenden også henger sammen med globaliseringen, som har gitt mer konkurranse og usikkerhet knyttet til arbeidsplassen. Hun mener dette gjør oss mer engstelige i foreldrerollen, og at mange tror løsningen er å gi barna mest mulig «input» for å ruste dem til presset som venter dem. KJ Dell´Antonia peker også på forbrukerkulturen som en årsak til at mange foreldre i dag er «marinert i tanken om at vi må presse, polere og beskytte barna våre med overmenneskelig iver».

Hun trekker paralleller til at vi ønsker oss perfekte tenner, perfekt hår, en veldreid kropp, drømmehus, eksklusive ferier – og nå også ... perfekte unger!

På samme måte som vi i jobbsammenheng spør oss selv om hvordan vi kan forbedre et prosjekt og optimalisere et produkt, fokuserer vi på hvordan vi kan bli de perfekte foreldre.

Behov for å roe nervesystemet

Som alltid, når det blir for ekstremt, kommer det en mottrend. Sist uke snakket jeg med de som er ansvarlige for barneyogalærerutdanningen ved Oslo Yoga. De opplever stor pågang av foreldre som ønsker å lære yoga. Ikke for å ta med seg barna i yogastudio, men for å kunne gjøre øvelser hjemme i stua, i hagen eller på tur i skogen. Sammen med barna sine. For å roe ned. Leve litt langsommere.

Også et økt antall lærere og barnehagelærere, viser interesse for yoga som hjelper barn til å roe nervesystemet. Lærerne opplever mye indre uro blant dagens barn og erfarer at øvelser og verktøy som hjelper barna til å komme i kontakt med seg selv og følelsene sine, gjør dem roligere. Mer tilstede.

I New York Times leste jeg om en pappa som mistet jobben sin i en bank. Resultatet var at barna måtte droppe fritidsaktiviteter. De hadde rett og slett ikke råd til å betale for alt lenger. Faren uttalte at han følte seg mislykket, han synes det var leit at dette gikk utover barna. Inntil han våknet en søndag og innså at familien hadde en hel dag til rådighet foran seg. De trengte ikke rushe av gårde etter frokost, slik de pleide.

«Jeg pustet ut – og det var som om jeg slapp pusten jeg hadde holdt i årevis», sa han.

Det mest naturlige i verden

Min egen erfaring fra åpen barnehage, der jeg har gått jevnt og trutt med mine to yngste barn de siste årene, er at mange foreldre nærmest er lettet for at «hyper-parenting» nå møter «slow parenting».

For litt siden snakket jeg med en pappa som kom til åpen barnehage sammen med sønnen på to år. Familien bor og jobber utenlands, men var hjemme på ferie. Gutten går ikke i vanlig barnehage, noe som oppfattes positivt der de bor, men faren opplevde at norske foreldre ser annerledes på det. Han fikk inntrykk av at norske foreldre mener barnehagen er mer kompetente enn foreldrene.

En mamma, som var i åpen barnehage med sitt barn på to år, bare lo. Hun har ventet med å sende sine barn i vanlig barnehage til de er to og et halvt. Moren poengterte at det å bruke mer tid sammen med sine egne barn, og å tillate seg å leve litt saktere mens barna er små, bør være det mest naturlige i verden. Faren lyste opp og fortalte at han opplevde selv at barna der de bor, der barndommen er mindre institusjonalisert enn her, er lengre fremme motorisk. Han erfarte også at barna gråt mindre i løpet av en dag og generelt virker roligere enn mange norske barn.

Vel, det er kanskje på tide at vi tillater barna våre å puste ut. Og at vi puster ut selv også. Puster med magen. Kanskje er det ikke så dumt å hente litt inspirasjon fra tidligere tider.

Da jeg intervjuet statsminister Erna Solberg, fortalte hun at foreldrene aldri var ambisiøse på hennes og søsknenes vegne. Erna Solberg gikk på speideren – og det foreldrene var opptatt av, var at hun skulle følge opp. Ikke sluntre unna. I tenårene ble den kommende statsministeren speiderleder – og da snakket foreldrene med henne om det ansvaret hun hadde påtatt seg. At hun måtte ta det på alvor. Det var det. Foreldrene til Erna Solberg la aldri noe press på henne. Men hun har jammen klart seg godt i livet likevel.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: