PYNTEPUTER: I forrige uke endte Ingeborg Heldal opp med å kjøpe tre søppelsekker fulle av puter. Det falt ikke i god jord hjemme. FOTO: Astrid Waller
PYNTEPUTER: I forrige uke endte Ingeborg Heldal opp med å kjøpe tre søppelsekker fulle av puter. Det falt ikke i god jord hjemme. FOTO: Astrid WallerVis mer

Pynteputer:

Putekrigen

I forrige uke skjønte jeg at putekrig-uttrykket er i ferd med å få en helt ny betydning i livet mitt.

Da jeg var liten, var ordet «putekrig» ensbetydende med å endevende soverommet mitt, kaste alt vi fant av dyner, puter og sengetepper, hoppe i senga og rope av full hals. Følte vi oss ekstra dristige, snek vi oss kanskje inn på soverommet til ­mamma og pappa, der mamma med sin helt spesielle teknikk hadde mer fluffy dunputer enn noen andre, som bare var deilige selv om du fikk dem knallhardt midt i ansiktet (jeg skjønner fremdeles ikke helt hvordan hun får dem så crispy og fluffy). Men sistnevnte var ikke helt uten risiko. Ble vi fersket, vanket kjeft og dårlig sam­vittighet.

Dessuten var det umulig å skjule sporene, da jeg ikke var i nærheten av å kunne gjenskape mammas feilfrie, oppredde senger. Det klarer jeg ikke i dag heller, selv om jeg prøver alt jeg kan de gangene jeg er hjemme.

Men forrige uke skjønte jeg at putekrig-uttrykket er i ferd med å få en helt ny betydning i livet mitt. Jeg ­hadde overtalt min bedre halvdel, Indre Østfold, til å bli med på et lagersalg, der ryktene gikk om at det var mulig å gjøre ubeskrivelig gode kupp på interiørskatter, som jeg vanligvis ikke tillater lommeboka mi å vurdere engang.

Ryktene viste seg å stemme, og selv om jeg hadde ­lovet Indre Østfold at det ENESTE jeg skulle se etter, var en ny stol til stua, kjente jeg idet jeg entret rommet, at slike lovnader skulle bli vanskelig å holde. Han, på sin side, ventet utenfor, med nesa i iPhonen, der han lot seg underholde av dagens nettaviser og de siste tweetene til Donald Trump. Han hadde det bra med andre ord.

Jeg koste meg stort og vandret beundrende rundt blant fargerike tekstiler, palmetrær, gullspeil, marmorbord – og puter. Runde puter, kvadratiske puter, rektangulære puter, små puter, store puter, kjempestore puter … Fløyel, paljetter, ull. Det var nesten ikke grenser.

Og for å gjøre en lang historie kort: Da Indre Østfold kikket opp fra mobilen, hadde vi (ja, jeg sier vi) ikke kjøpt noen stol, men derimot tre søppelsekker fulle av puter.

De ble slept ut i bilen, og jeg danderte dem begeistret ut i sofaen hjemme i stua en knapp time senere. Det skal sies at det ble litt lite plass til å sitte, men herlighet så bra det så ut. Det er det nærmeste sofaen min noensinne har vært å se interiørbladaktig ut.

Så fikk det heller være at det virket som om Indre Østfold og vårt felles avkom på åtte ikke så helt den samme verdien i putene som meg. For stadig vekk fant jeg putene med tydelige rumpemerker, enda jeg hadde sagt klart ifra at disse putene ikke var til å sitte på, men til å lene seg varsomt mot (hvis man måtte). Det virket heller ikke som om de klarte å ta inn over seg at de små, lilla putene måtte stå ved siden av den sebrastripete fløyels­puten for å komme best til sin rett.

Etter få dager måtte jeg innse at sofaen så mer ut som ballrommet på Ikea enn en designleilighet i en gammel fabrikk utenfor København, uansett hvor ofte jeg flyttet, puffet, ryddet og formante. Jeg befant meg rett og slett midt inne i en pågående putekrig.

Det var en mindre morsom putekrig enn jeg var vant til fra barndommen. Og det verste er at jeg tror jeg taper denne også. Så kanskje jeg bare må gi etter? Det viser seg nemlig at det er en helt egen følelse å lage solid rumpemerke i sebrastripete designfløyel.

LES OGSÅ: - Det er lite som irriterer meg mer enn å lese artikler av typen «Dette kan dere jenter gjøre mens typen ser på OL»

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: