FRIVILLIG BARNLØSHET: Når du nærmer deg 40, eller hvis du til og med har passert 40, forventer samfunnet at du har barn. Punktum. Hvorfor er det slik? FOTO: Fotografihilde.no
FRIVILLIG BARNLØSHET: Når du nærmer deg 40, eller hvis du til og med har passert 40, forventer samfunnet at du har barn. Punktum. Hvorfor er det slik? FOTO: Fotografihilde.no
Frivillig barnløshet:

«Så du liker ikke barn?»

Er de ikke ganske kalde og kyniske disse kvinnene som velger bort barn? Liker de egentlig barn?

«Har dere ikke barn??? Unnskyld, det var virkelig ikke meningen å rippe opp i noe! Det er jo et sårt tema», sa en kollega til en annen kollega av meg for litt siden.

«Det er egentlig ikke så sårt», sa hun uten barn.

«Ikke? Så bra at dere har fått bearbeidet det, da …»

«Vi har ikke bearbeidet noe som helst. Vi vil ikke ha barn.»

Da ble det stille. Ubehagelig stille.

En annen kollega av av meg var på en fest, der det ble veldig mye snakk om hvor slitsomt det er med små barn. Kollegaen min sa det rett ut, hun. At hun og ektemannen har bestemt seg for at de ikke ønsker å få barn. Da ble det også stille – inntil en tobarnsmor spurte henne om hvorfor hun ikke liker barn.

«Har jeg sagt at jeg ikke liker barn?» spurte kollegaen min.

«Ja. Du sa jo nettopp at du ikke ville ha barn», svarte tobarnsmoren.

«Ja, men det betyr ikke at jeg ikke liker barn».

«Så du liker barn?»

«Helt klart. Jeg er veldig glad i barn. Jeg er fadder for både niesen og nevøen min – og for to av barna til noen venner av meg. For tiden passer jeg nevøen min hver onsdag kveld – når søsteren min, som er alenemor, trener.»

Når du nærmer deg 40, eller hvis du til og med har passert 40, forventer samfunnet at du har barn. Punktum. Har du ikke det, tas det nærmest for gitt at du ikke kan få barn. Eller at du er singel. At du ikke har noen å få barn med. Eller altså, som et siste alternativ: At du ikke liker barn!

Stadig flere kvinner får ikke barn. Andelen barnløse er på én generasjon økt fra 9 til 15 prosent blant 45 år gamle kvinner (tall fra 2017), ifølge nrk.no. Som ufrivillig barnløs blir man ofte møtt med mye sympati og varme. Mange opplever medfølelse og at folk synes synd på dem. Det deles raust med suksesshistorier om hormonbehandlinger, prøverør, adopsjon og assistert befruktning. Om hvordan brikkene falt på plass da ønskebarnet omsider kom.

For mange av oss er det jo nettopp sånn. Barna betyr alt. De er selve meningen med livet. Men hvem har sagt at det er sånn for alle? Frivillig barnløshet blir ofte møtt med skepsis og kritikk. Folk har meninger om dette. Sterke meninger. Er de ikke ganske kalde og kyniske disse kvinnene som velger bort barn? Overraskende nok, eller kanskje er det ikke overraskende i det hele tatt: At det er de som selv har barn, som mener mest om dette.

En venninne av meg, som nylig fylte 40, og som heller ikke har barn – og som heller ikke ønsker seg det, har fått mange spørsmål om hvorfor. Nå er jo svaret på dét relativt sammensatt og ikke noe hun bare slenger ut til alle og enhver. Derfor svarer hun ofte kort, noen ganger unnvikende. Hun er lei av å måtte forsvare valget om å ikke få barn. Det er ikke det at hun ikke har argumenter, for dét har hun. Det å velge bort barn, er ofte et enda mer gjennomtenkt valg enn det å få barn.

Selv har jeg fire barn – og jeg har aldri vært nødt til å argumentere for det. Jeg ville nok blitt ganske provosert dersom jeg til stadighet ble spurt om hvorfor jeg fikk barn. Det er ikke sånn at jeg har argumenter på rekke og rad - utover den relativt egoistiske tanken det er å finne mening med og i mitt eget liv. Prosessen som ligger bak det å velge bort barn, er ofte langt mer bearbeidet sammenliknet med valget om å sette barn til verden. Noen blir gravide uten å ha et oppriktig ønske om det. De tenker at det er sånn det skal være uten egentlig å reflektere over hva det innebærer å få barn. Det er jo, som nevnt et par ganger, forventet at vi kvinner skal føde barn.

Venninnen min har fått høre at hun er selvsentrert fordi hun har valgt bort barn. Av de som har valgt å få barn. Det er slitne småbarnsmødre som blir aller mest provosert av valget hennes. For tenk å drikke sjampanje natt til en tirsdag! Hvor egoistisk er ikke dét? Mange mener at hun hadde hatt jævlig godt av å få barn og komme seg ned på jorden. Som om de sitter med fasiten på hva som er meningen med livet til alle kvinner. Jeg håper at disse sterke synspunktene rundt en annen kvinne sitt valg og prioriteringer i livet er sagt i ammetåke eller etter et høyt antall søvnløse netter … For da ser man jo verken seg selv eller andre helt klart. Dét vet jeg. Jeg har for øvrig større respekt for det å ta et gjennomtenkt og bevisst valg om å ikke få barn – sammenliknet med det å få barn «bare» fordi alle andre får barn …

Når noen skuler mistroiske til andres livsvalg, enten det gjelder det å velge bort barn eller det å få barn, da handler det kanskje mest om sin egen usikkerhet? Angrer man? Jeg angrer ikke på mitt valg om få en liten flokk med barn – samtidig som jeg har den største respekt for deg som prioriterer og velger annerledes. Det var egentlig bare det jeg ville si.

LES OGSÅ: Har dere søkt barnehageplass?

Til forsiden