JUL: Mai Eckhoff Morseth skriver at hun er hardt angrepet av julenostalgi. FOTO: Yvonne Wilhelmsen
JUL: Mai Eckhoff Morseth skriver at hun er hardt angrepet av julenostalgi. FOTO: Yvonne Wilhelmsen
Jul:

Salig julenostalgi

Du vet hun dama som faktisk hulker i salen når barna synger «Vi tenner våre lykter» fra scenen i skolens gymsal? Det er meg.

Jeg er hardt angrepet av julenostalgi. Så hardt at jeg frykter å bli nektet adgang på juleavslutningene til ungene.

Du vet hun dama som faktisk hulker i salen når barna synger «Vi tenner våre lykter» fra scenen i skolens gymsal? Det er meg. Jeg prøver alt jeg kan å la være, men det går ikke.

Jeg finner de nissekledde ungene som holder hender så katastrofalt rørende, og det brister for meg. Hver gang. Jeg er også hun som finner fram kongerøkelsen i slutten av oktober, og siden smuginnfører julepynt på strategiske steder i huset fram til jul. Og det enda jeg faktisk har jobbet med jul i månedsvis – dette bladet produseres nemlig lenge før bladene har falt av trærne.

Jeg blir ikke lei. Og jeg trenger i liten grad fornyelser. Tvert imot, jeg vil gjerne at julen skal være slik den alltid har vært. De samme luktene. De samme sangene. De samme menneskene rundt bordet. De samme skakke nissene dekorert av ustø barnehender.

Jeg stiller meg dog åpen for å utvide julepyntsamlingen med bare bitte litt nytt, i år som i fjor. Og kanskje jeg skal våge meg ut på en ørliten vri på julematen?

Hos oss er barnehendene blitt ganske store. De lager ikke nisser lenger. Men fortsatt har vi en og annen juleavslutning igjen. Jeg får finne en plass litt bak i salen i håp om at ungene ikke ser at mamma griner. Selv om det bare er av glede.

LES OGSÅ: «Skal vi ikke legge litt ekstra kraft bak ordene i år? Takk for maten. Takk for julekortet. Takk for gaven»

Til forsiden