Samboer:

Samboerskapet har gjort meg til en heks

Hvorfor har ingen fortalt meg at man endrer personlighet om man flytter sammen med kjæresten?

HEKSA I SAMBOERSKAPET: Jeg tror ikke at jeg er alene om å irritere meg over alt det rare mannen kan finne på å gjøre. Eller ikke gjøre. Foto: Astrid Waller
HEKSA I SAMBOERSKAPET: Jeg tror ikke at jeg er alene om å irritere meg over alt det rare mannen kan finne på å gjøre. Eller ikke gjøre. Foto: Astrid Waller Vis mer
Publisert

For noen år siden skrev jeg en artikkel om sykdommen jeg hadde, nemlig KSS (kronisk singel syndrom). Syndromet vedvarte i hele 28 år, til det kom en pandemi, og jeg var tvunget til å omgås en liten kohort. Min nåværende samboer var en del av denne kohorten. Og jeg som aldri hadde trodd at jeg kom til å finne meg en kjæreste blant felles venner... så feil kan man ta.

Vi har vært sammen i litt over et år, og han flyttet inn i kottet mitt i Oslo (leilighet på 36 kvadratmeter) for fem måneder siden. Det er jo den ultimate test, og jeg visste på forhånd at vi, som ikke hadde hatt en eneste ordentlig krangel, kom til å møte på nok av utfordringer.

For samboeren min er, som menn flest (jeg sier ikke at det ikke finnes unntak), ikke så veldig ryddig av seg. Alt av gulvplass = klesskap. Skittentøy skal legges oppå skittentøyskurven, ikke inni. Skapdører må gjerne stå åpne. Det er ikke så nøye å låse ytterdøren. Og smuler på kjøkkenbenken er usynlige.

Klesvasken får han ikke røre, for der får både hvitt, farget, ull og treningstøy kjørt seg på 90 grader.

SKITTENTØYSKURVEN: Hvor vanskelig er det egentlig å treffe skittentøyskurven? Foto: Privat
SKITTENTØYSKURVEN: Hvor vanskelig er det egentlig å treffe skittentøyskurven? Foto: Privat Vis mer

Heksas oppblomstring

Jeg har alltid fått høre at jeg er så rolig, avslappet og tålmodig. Vel, i løpet av disse månedene har heksa fått blomstre for fullt.

Jeg irriterer meg over alle disse småtingene. Helst på en litt passiv-aggressiv måte. Som å sende snapchat-bilder av det han gjør feil. Eller silent treatment, som jeg har blitt veldig god på når det trengs. (Visste ikke at jeg hadde det i meg).

Men la oss være ærlig: Hvorfor tar man matskålen fra spisebordet, og plasserer den oppå oppvaskmaskinen, uten å plassere den inni? Hvorfor må alle gjenstander ha en mellomstasjon?

Her om dagen skulle han lage middag, helt alene, til meg og noen venner. Kjempefint, tenkte jeg, helt til jeg så at han hadde kjøpt inn tre granatepler. De som har prøvd å skrelle (?) et granateple før, vet at det spruter rød saft til alle kanter. Jeg satt i sofaen og så på, med frykt i øynene, og fant ut at det var best å forlate åstedet og håpe på det beste.

Heldigvis har han lært litt i løpet av disse månedene, så det lyse kjøkkenet var faktisk ikke farget rødt likevel. Forbedringer kan skje.

Går det i arv?

Det er jo fascinerende å tenke over hvorfor menn og kvinner, generelt, er så forskjellige. For jeg vet at jeg ikke er alene om å irritere meg over alle feilene mannfolka gjør.

Det er ikke utenkelig at jeg slekter litt på mamma som har støv på hjernen (som nå for øvrig har en nyoperert fot, og må sitte og se på at pappa tar seg av vaskingen hjemme. En tålmodighetsprøve, kaller hun det).

Samtidig er det litt synd på mannfolka som aldri gjør noen ting bra nok. Jeg tror ikke at de roter og søler med vilje, de er bare skrudd sammen på en annen måte enn kvinnfolk. Vi er nok lettere å irritere, og vi nøler ikke med å si ifra. Ofte tenker jeg at det må være fryktelig enkelt å være mann (med mindre man bor med en heks).

Se det store bildet

Det kan være lett å overse det som faktisk er bra. Som det faktum at samboeren min er tømrer, noe som betyr at han er hjemmets vaktmester, og fikser alt jeg ikke har peiling på. Som jeg garantert hadde irritert meg kraftig over.

Du vet, når man sitter på gulvet og hyler over at det er umulig å skru sammen en kommode. Hvor man får lyst til å kaste hele dritten ut av vinduet, og sende en hissig mail til IKEA om hvor ubrukelig bruksanvisningen er. Da er det kjekt å ha en samboer som er handy. Men det er jo ikke behov for å fikse sånne ting hver dag, og da går det litt i glemmeboka.

Dessuten har samboeren min flyttet til Oslo fra en stor gård, fordi jeg ikke er klar for å flytte på landet helt ennå. Så i det store bildet innser jeg at jeg har blitt en ekte heks. Og det vil jeg jo ikke være.

Det skal sies at det stort sett er veldig hyggelig å ha en samboer, altså. Han er flink til å kjøpe blomster. Så jeg, og trolig mange medsøstre, må bli bedre på å sette pris på det fine de gjør, og ikke henge oss opp i detaljer. Finnes det et kurs for irritasjonsmestring, melder jeg meg på.

Men de mannfolka kan bli litt bedre på å rydde opp etter seg, eller?

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer