KORPS: - Jeg blir fremdeles rørt hver gang jeg hører et korps, en følelse jeg vet jeg ikke deler med alle der ute, skriver Ingeborg Heldal. FOTO: Astrid Waller
KORPS: - Jeg blir fremdeles rørt hver gang jeg hører et korps, en følelse jeg vet jeg ikke deler med alle der ute, skriver Ingeborg Heldal. FOTO: Astrid WallerVis mer

Korps:

Selvtillit, gnagsår og etterslag

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ALDRI hadde vært den personen jeg er i dag uten Brøttum Skolekorps!

Det er ikke mange som kommer seg gjennom oppveksten uten sjelelige arr. Det er ikke lett å finne sin plass bestandig, og tidvis kan skolegården virke som et minefelt, hvor hvert minste feilsteg kan få fatale konsekvenser.

Mitt største problem var totalt fravær av atletisk talent, i en skolehverdag der suksess og popularitet ofte ble målt i tiendeler eller antall scorede mål.

Jeg hadde tykke briller grunnet overlangsynthet, skjeve hornhinner, manglende samsyn og et dybdesyn, som i beste fall var middelmådig. I tillegg virket det som kroppen min ikke vokste helt symmetrisk på den tiden, så bein og armer var hjelpeløst lange og ukoordinerte.

BRØTTUM SKOLEKORPS: Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ALDRI hadde vært den personen jeg er i dag uten Brøttum Skolekorps! FOTO: Privat
BRØTTUM SKOLEKORPS: Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ALDRI hadde vært den personen jeg er i dag uten Brøttum Skolekorps! FOTO: Privat Vis mer

Jeg prøvde meg på både håndball, fotball og noen grener i friidrett, men det er ingen overdrivelse å si at idrettskarrieren min var endeløs rekke av nedturer og klump i magen. Det hendte jeg var innom banen i en og annen kamp, men etter å ha bommet på straffe, misset alle pasninger og rett og slett vært en belastning for laget, endte jeg som regel på benken, neglebitende i pur angst for å bli byttet inn igjen.

Men i korpset var det ikke slik! Jeg hadde tidlig valgt meg althorn, og dro på øving i gymsalen hver eneste onsdag i år etter år. I korpset var det nemlig ikke noen fare for å havne på benken. Der fikk jeg kjenne på mestring, selvtillit og samhold, og når jeg klarte å senke de anstrengte skuldrene mine, oppdaget jeg også i korpset at det faktisk er noen gutter som synes at en jente med store briller og tynne bein er både morsom og interessant. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ALDRI hadde vært den personen jeg er i dag uten Brøttum Skolekorps!

Vi hadde blå uniformer med rød vest og slips og selvsagt stor uniformsjakke med medaljer på. Det var kanskje ikke det mest flatterende antrekket i verden på en tynn tenåring; plisseskjørt, hudfargede strømpebukser og båtlue med rød dusk, men jeg skal love dere at jeg var rett i ryggen i den uniformen!

17. mai var årets store paradedag. Det ble ikke 17. mai på Brøttum uten oss! Vi spilte på skolen, ved kirken, på gamlehjemmet, på skolen i nabobygda … Vi trasket kilometer på kilometer, fikk blødende gnagsår og noen ganger regnet det så heftig eller var så kaldt at althornfingrene fikk neglesprett. Men korpset skulle fram uansett vær og føreforhold, alle måtte jo få høre «Gud, signe vårt dyre fedreland» på nasjonaldagen!

Jeg blir fremdeles rørt hver gang jeg hører et korps, en følelse jeg vet jeg ikke deler med alle der ute. Men husk på det på 17. mai når du hører «Gammel jegermarsj» eller «Ja, vi elsker» for ørtende gang. Midt inne korpset går det kanskje en liten althornist, stolt og rak i ryggen med gryende gnagsår og båtlue på snei, overlykkelig over å ikke måtte tilbringe dagen på benken.

God 17. mai, alle sammen!

LES OGSÅ: Kjære bunadstyv! Da du stjal bunaden min fikk jeg panikk av tanken på en bunadsløs 17.mai. Så skjønte jeg at det kanskje var noe jeg hadde litt godt av

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: