Det er ikke mange som kommer seg gjennom oppveksten uten sjelelige arr. Det er ikke lett å finne sin plass bestandig, og tidvis kan skolegården virke som et minefelt, hvor hvert minste feilsteg kan få fatale konsekvenser.

Mitt største problem var totalt fravær av atletisk talent, i en skolehverdag der suksess og popularitet ofte ble målt i tiendeler eller antall scorede mål.

Jeg hadde tykke briller grunnet overlangsynthet, skjeve hornhinner, manglende samsyn og et dybdesyn, som i beste fall var middelmådig. I tillegg virket det som kroppen min ikke vokste helt symmetrisk på den tiden, så bein og armer var hjelpeløst lange og ukoordinerte.

Jeg prøvde meg på både håndball, fotball og noen grener i friidrett, men det er ingen overdrivelse å si at idrettskarrieren min var endeløs rekke av nedturer og klump i magen. Det hendte jeg var innom banen i en og annen kamp, men etter å ha bommet på straffe, misset alle pasninger og rett og slett vært en belastning for laget, endte jeg som regel på benken, neglebitende i pur angst for å bli byttet inn igjen.

Men i korpset var det ikke slik! Jeg hadde tidlig valgt meg althorn, og dro på øving i gymsalen hver eneste onsdag i år etter år. I korpset var det nemlig ikke noen fare for å havne på benken. Der fikk jeg kjenne på mestring, selvtillit og samhold, og når jeg klarte å senke de anstrengte skuldrene mine, oppdaget jeg også i korpset at det faktisk er noen gutter som synes at en jente med store briller og tynne bein er både morsom og interessant. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ALDRI hadde vært den personen jeg er i dag uten Brøttum Skolekorps!