KK-SPALTIST: Komiker, programleder og KK-spaltist Siri Kristiansen skriver om å finne roen.
KK-SPALTIST: Komiker, programleder og KK-spaltist Siri Kristiansen skriver om å finne roen. Vis mer

Siri Kristiansen

Siri Kristiansen skulle bruke et år på å finne roen – fant hun den?

- For et år siden ble jeg stressa og sint av å åpne kalenderen på telefonen. ALT var i veien. I veien for ingenting.

Tolv måneder er gått. Jeg har hatt en spennende høst, en lang vinter, en varm vår og en altfor kort sommer på å finne indre ro. Og jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg nå sitter fullstendig harmonisk i lotusstilling og drikker grønn te med den ene hånda, mens jeg i den andre hånda har en liten hvit lapp med koden eller GPS-koordinatene til et liv i vater. 
Det kan jeg dessverre ikke. For det første liker jeg ikke grønn te, og dessuten vet jeg jammen ikke om jeg er i mål. Det er vanskelig å vite om man er fremme når man ikke vet hvordan det skal se ut der. Hvordan ser mål ut? Hva er ro? Hva er stress, og hva er personlighet? Er en fuglehund stressa, eller er den bare på jakt?

LES OGSÅ: "Jeg har tenkt at jeg er tjukk så lenge jeg kan huske. Jeg hatet kroppen min allerede tidlig på barneskolen."

For et år siden ble jeg stressa og sint av å åpne kalenderen på telefonen. Og det spilte ingen rolle om det sto oppført en avtale om rotfylling hos tannlegen eller fårikål hos en god venn. Verden føltes som et komplott der det private og det offentlige hadde gått sammen om å stikke kjepper i hjula mine. ALT var i veien. I veien for ingenting, eller i hvert fall for muligheten til å gjøre ingenting. Hodet var så fullt av tanker at jeg var konstant redd for at det skulle renne over om jeg ikke satt helt stille i båten. Den minste krusning i overflata føltes som et varsko om at en tsunami var på vei. 

Sånn har jeg det ikke lenger. Men er det fordi det er mindre krusninger, eller er det fordi jeg takler dem bedre? Vanskelig å si. Men noen ting vet jeg da at jeg har fått til. 

I et halvt år kjøpte jeg ingenting. Ikke så mye som en liten truse eller et duftlys. Og hver dag følte jeg at makten gradvis gikk fra butikkene til meg. Der jeg før ble sugd inn mot alle butikkene på min vei til og fra toget, kunne jeg nå le hånlig mot dem som om jeg hadde vunnet noe. «Haha! Du lurer ikke meg med den sjøgrønne strikkagenseren der!» 

Litt uheldig at jeg det samme halvåret også klarte å gjennomføre planen min om et bedre kosthold. For det er lett å blokkere en strikkegenser når du vet den kommer til å få unaturlig store og stramme masker over buken. Men så, etter det første halvåret, var jeg så dum at jeg prøvde en bukse, og det kan ha vært tilfeldig, men der jeg vanligvis må gå slukøret tilbake til stativet og hente en større størrelse, måtte jeg denne gangen hente en mindre. Da kjøper man bukse da. Om den egentlig var så fin den buksa, var jeg ute av stand til å vurdere. Den passet! Og den ble med meg hjem. Den buksa fikk etter hvert mange nye venner i skapet sitt, så suksessen ved prosjekt kosthold kvalte prosjekt shoppestopp. 

LES OGSÅ: -Plutselig sier hele meg STOPP!

Men jeg huker av for kosthold. Stiplet avhuking om det er lov. For jeg er enten flink eller elendig. Av eller på. Men sammenlagt er det helt ok, og jeg vil ha det sånn, i hvert fall for nå. For det livet der man synes rødbeter kan erstatte sjokolade, og at dampet brokkoli smaker nesten som potetgull, er langt unna meg. Jeg kan godt klare å styre unna søtsaker, men jeg har så langt ikke slanket bort hjernen min. Det vil si at den kunnskapen jeg har om at kaker og godteri er godt, den har jeg fortsatt. Og når jeg sklir ut, er det ikke en rute for mye av 70 prosent-sjokoladen som er problemet. Jeg står opp om natta for å spise nugatti med skje, fordi jeg vet at jeg snart skal skjerpe meg igjen.

Jeg har ikke trent på et år. Det er den delen som har vært enklest å fullføre. Fordi, for å være ærlig var ikke overgangen så enorm fra hvordan ting var før. Det var i grunnen bare å fjerne det fra kalenderen. Fjerne det lille eventet som dukket opp flere ganger i uken og minnet meg på den dårlige samvittigheten. Og det har vært utrolig deilig! Nå gleder jeg meg til å starte på igjen, faktisk. Men jeg gleder meg ikke til å skrive det opp i kalenderen, så det har jeg bestemt meg for å droppe. 

Men alt dette er jo småting. Det er ikke den ­strikkegenseren eller det å fjerne trening fra kalenderen som gjør at jeg er roligere nå. Det er fokuset. Prioriteringen. Noen runder hos psykolog har hjulpet meg til å klare å fokusere, og de periodene der jeg har gjennomført meditasjonen, har jeg klart å holde fokuset ved like. Det har vært min nøkkel. Det betyr ikke at det er din, men jeg tror det handler om å finne noe som gjør at du klarer å fokusere på å være rolig. For ro er ikke en tilstand man kan flytte inn i og bli der uten å løfte en finger. I så fall er det personligheten din, og da er ikke dette et problem for deg. For oss andre som har mer til felles med fuglehunder enn pandaer, må man fokusere og prioritere for å holde seg i ro.

Men jeg absolutt ikke i mål. Om målet er fullstendig ro, vil jeg ikke finne det. Fullstendig ro kan bety at det snart blir storm, og da er det bedre å takle konstante krusninger på overflaten.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: