DRO ALENE PÅ FEST: - Da det var tid for å trekke inn til middag begynte ting å gå fra «smooth sailing» til skikkelig kladdeføre for meg, skriver Ingeborg. FOTO: Astrid Waller
DRO ALENE PÅ FEST: - Da det var tid for å trekke inn til middag begynte ting å gå fra «smooth sailing» til skikkelig kladdeføre for meg, skriver Ingeborg. FOTO: Astrid WallerVis mer

Alene på fest:

Sistevalget

Da det deiset en invitasjon til valentinsfest ned i innboksen, skjønte jeg med en gang at dette var noe jeg måtte gå på alene.

Du skal ikke dvele ved fortiden, er det noe som heter. Men denne gangen må jeg likevel dvele ved noe som skjedde for noen uker siden. Egentlig skal jeg dvele litt ved ting som skjedde lenge før det, men først skal vi noen uker tilbake. For da var det alle hjerters dag. Eller Valentines som de fleste kaller det. Ikke en dag som vanligvis markeres så voldsomt hjemme hos oss, men det hender det vanker en blomsterkvast eller en liten gave (for eksempel en king size Japp).

I år skulle også til alt overmål han jeg er gift med, på jobb hele helga, så da det deiset en invitasjon til valentinsfest ned i innboksen, skjønte jeg med en gang at dette var noe jeg måtte gå på alene. Frykten for å gå glipp av noe var mye større enn frykten for å gå alene, så pyntet til trengsel og full av pepp dro jeg av gårde for å ha en romantisk aften med de andre inviterte – og meg selv.

Starten på kvelden gikk upåklagelig. Jeg følte meg fin, minglet, snakket med alle, skålte og lo. Etter hvert ble det tid for å trekke inn til middag, og det var omtrent på dette tidspunktet ting gikk fra «smooth sailing» til skikkelig kladdeføre for meg.

Alle skulle nemlig gå inn to og to. Rommet var med ett blitt til det reneste Noahs ark. Folk seilte inn parvis, akkompagnert av «Fly me to the moon», skålte i champagne med røde roser i kinnene, og idet det siste refrenget ebbet ut, hadde alle funnet et sted å sitte. Alle unntatt én.

Unødvendig å påpeke sikkert, men den ene var meg.

Det var nok meningen at også jeg skulle fått en arm å holde i og en bordkavaler, men etter litt kluss i rekkefølgen sto jeg altså igjen alene. Og det eneste jeg klarte å tenke, var: «Å nei, det er akkurat som gymmen i sjetteklasse!»

Husker dere? Da de to raskeste, sterkeste, flinkeste, mest populære gutta fikk i oppgave å velge lag i gymmen? Det spilte ingen rolle om det var fotball, hauk og due, basket eller om vi bare skulle slå rotte (som var en meget yndet aktivitet på Brøttum på 80-tallet) – klassen måtte deles opp i to lag!

Så der sto vi da, på rekke og rad. Noen sto bredbent, struttende av selvtillit, fordi de visste at de uansett ville være blant de første som ble valgt. Men jo lenger ned i rekka du kom, desto svettere ble håndflatene. For der sto vi som visste vi ville bli sistevalget. Populært kalt «røkla».

Nå skal det sies at jeg tviler på om jeg ville valgt meg selv jeg heller. Sviktende dybdesyn, colabunnbriller, totalt fravær av koordinasjon, en imponerende mangel på entusiasme i kombinasjon med medfødt lathet – det var ikke akkurat Klæbo-magi jeg tilførte lagkameratene.

Trikset var å gjøre seg så usynlig som mulig. Stå lengst mulig unna der det skjedde noe, og ikke gå i veien for noen. Det var en taktikk som fungerte overraskende bra i år etter år.

Men i en alder av 45, ikledd paljetter fra topp til tå og med sjokkrosa leppestift, ble det raskt åpenbart at å gjøre seg usynlig ikke var et alternativ. Håndflatene var like klamme som i 1986, men nå er de heldigvis kombinert med en litt større dose bredbent selvtillit.

Så jeg fikk bandet til å dra reprise av siste refreng, lurte en av kelnerne til å følge «sistevalget» inn og fant en ledig plass. Det var ikke Klæbo-magi, men det holdt.

Delta i konkurranse:

Saker spesielt utvalgt for deg:

Mest populære saker: