Benedicte Wessel-holst

#SK2016: Fit, feit eller forvirra?

- Jeg har vært utsatt for en overdose kropp...

Startskuddet gikk vel i februar en gang. Veien mot sesongens sommerkropp (sk2016) har vært brolagt med sporadiske styrkeøkter og selvmotivasjon via sosiale medier, der jeg har fulgt småbarnsmødre og pappakropper gå fra myke, hvite og matte, til harde, brune og svette. Naturens gang så å si. Fra klumpete larve til vakker sommerfugl. På veien mot målet har de delt flittig av tips, erfaringer, oppskrifter og treningsprogram. Sixpacker har dukket opp som muskuløse paddehatter på bløte kvinnemager verden over, krydret med svettsmilefjes og muskelarm-emojis i kommentarfeltene. Og i små blaff har jeg kjent på motivasjonen. Latt meg begeistre. Tenkt at det er mulig. At også jeg kan bli en hard, brun kropp innen fellesferien. Helt til jeg sto ved fruktdisken på REMA 1000 i forrige uke og skjønte at det skulle mer til enn en bunt rabarbra til 29 kroner før jeg kom i mål. Hva hadde egentlig gått galt?

I små blaff har jeg kjent på motivasjonen. Latt meg begeistre.

 - Mest sannsynlig har fitnessifiseringen av samfunnet hatt en pasifiserende effekt på deg, sa min smarteste venninne på telefon.

LES OGSÅ: Snarveien til sommerkroppen (JA, den finnes!)

Jeg måtte som vanlig tenke meg om et øyeblikk før jeg egentlig forsto hva hun sa. Jo, kanskje hun hadde rett. I min iver til å finne min egen treningsmotivasjon hadde jeg druknet meg selv i «fitspiration» på nettet og klikket og kikket til jeg hadde blitt helt handlingslammet. Jeg hadde ikke iverksatt Kayla Itisines bikinifitness-program, eller Joe Wicks «Leanin15»-opplegg selv om jeg hadde stirret meg blind på før/etterbildene av toppfornøyde brukere som takket for et nytt liv. Jeg hadde ikke kjøpt meg juicepresse heller. Jeg hadde ikke byttet ut mel med proteinpulver og jeg hadde heller ikke testet ut oppskriften på sjokoladekake lagd av squash, eller pasta carbonara med cottage cheese.

Jeg var nærmest blitt resistent mot fitnessbudskap! Og helt åpenbart måtte noe gjøres. Jeg trengte noe annet. En annen internettvirkelighet – et annet livssyn. Kvinner som heiet på kvinner i alle fasonger, og som var fornøyde med de hadde, som ikke var ute etter total transformasjon. Det ville sikkert være sunt for en som meg. Jeg ville ikke rekke sk2016 – men kanskje jeg kunne rekke å bli fornøyd med det jeg hadde?

I min iver til å finne min egen treningsmotivasjon hadde jeg druknet meg selv i «fitspiration» på nettet

Jeg tok noen raske grep i sosiale medier - ut med fitness - inn med former. Og for en flodbølge som ventet! De neste dagene flommet feeden min over av runde, ferme damer med et tilsvarende eksponeringsbehov som deres veltrente motpart. Det var heiarop og inspirerende «gi faen»-holdning. Det var damer med runde mager og korte topper. Det var dype kløfter, korte skjørt og små gullbikinier på brede hofter – parret med budskap om å elske seg selv og omfavne den gudinnen du egentlig er. Det var feministiske appeller, det var hverdagsliv, matlaging, motetips og frekke poseringer. Og jeg stirret og stirret. Valk etter valk, rumpe etter rumpe. Jeg satt som hypnotisert av all appelsinhuden som fantes der ute. Og der jeg tidligere hatt drømt om en stram «sk2016» var jeg nå mer fascinert av «sk1530» – med sine rubenske former og idealer.

Men følte jeg meg løftet? Syns jeg selv at jeg så bedre ut av å se at andre ikke var perfekte?

Jeg stirret og stirret. Valk etter valk, rumpe etter rumpe.

Dessverre tok det meg bare noen få dager å avsløre at de formfulles verden hadde sine nådeløse standarder de også.  De ansiktspene fikk helt klart flest «likes», og særlig de damene som hadde de ekstra kiloene sine plassert på de riktige stedene, altså på rumpa og i puppene. Det var også en hel del som åpenbart kledde av seg bare fordi de var generelt fornøyde med hvordan de så ut - og slang på en hashtag #curves og #loveyourbody. Etter en uke ringte jeg den smarteste venninnen min opp igjen. Jeg hadde dårlige nyheter.

- Jeg orker ikke mer raushet og formfulhet jeg nå. Jeg orker ikke flere som skal fortelle meg at hverdagskroppen er så sabla fantastisk, stønnet jeg og fortsatte:

-  Å være stolt av kroppen, og av egne valker virker nesten som en religiøs bevegelse. Jeg tror liksom helt på de folka - de er FOR gladkristne rett og slett! Og ikke fungerer det som noen motvekt til fitnesshysteriet heller, for jeg er akkurat like kroppsfiksert som før, jeg bare nistirrer på andre typer kropper. Jeg er helt utslitt mentalt!

Dessverre tok det meg bare noen få dager å avsløre at de formfulles verden hadde sine nådeløse standarder de også.

Venninnen min sukket i andre enden:

- Det du driver med nå er å la deg bombardere av helt andre idealer – med en like insisterende estetikk. Du trodde det var usunt for deg med alle de stramme kroppene – så nå har du druknet deg selv i plus size-bonanza. Det er ikke sunt det heller! Bikinikropper, hverdagskropper, tykke, tynne, trente eller slappe – du har fått nok nå.

- Så det du sier at jeg har vært utsatt for en overdose kropp?

Hun tenkte seg om litt.

-  Ja, og da er det dessverre bare en ting som hjelper. Og det er å holde seg unna lettkledde kropper – i alle fasonger – både på internett og i virkeligheten i minimum 4 uker. Det er beinhardt men det må til. Skal ikke du til Lofoten i sommer? Høres ut som det er det absolutt beste for en i din situasjon. Så får du bare krysse fingrene for skikkelig dårlig vær.


 

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: